Retro shock - bring it on!

Jeg leste en artikkel kalt "The process of reentry" av Gary Weaver, som kort sagt handlet om å komme tilbake til sin egen kultur etter å ha bodd utenlands, og jeg tenkte at det var noe jeg burde dele på bloggen. Da jeg kom til England, ble jeg fortalt om hvordan jeg kom til å oppleve et kultursjokk. Jeg ble aldri truffet av et stort sjokk slik jeg så for meg da jeg hørte ordet, men symptomene kom litt etter litt. Dette har jeg sikkert skrevet om før...

Nå som vi skal hjem igjen, har vi blitt fortalt om noe kalt "Retro Shock" / "Reverse Culture Shock" / "Reentry Transition Stress". Dette kultursjokket skal visstnok være alvorligere og mer langvarig enn det vi opplevde da vi kom til (i mitt tilfelle) England. I tillegg, om man har tilpasset seg godt og vært suksessfulle utenlands, vil man oppleve større vanskeligheter med å komme tilbake.

Most sojoumers worry before they leave home. They know they will miss family and
friends, and they are anxious about adjusting to new food, a different language, public
transportation, and so forth; but few sojourners worry about returning home.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg var både spent og nervøs da jeg dro hjemmefra - men jeg er ikke det når jeg nå skal reise hjem igjen. Jesse spurte meg; tror du det blir vanskelig å komme tilbake til Norge og passe inn liksom? Så lo vi, og ble enige om at; det skal nok gå fint, jeg passer nok inn - jeg har jo ikke akkurat glemt hvordan jeg snakker norsk! Men hvem vet, kanskje jeg har tatt for lett på det? Likevel, nå som jeg er forberedt på det kommende kultursjokket, blir det nok ikke så stort.

In an overseas culture, host nationals expect newcomers to make mistakes and be
different. Most intuitively understand that the sojourners will experience stress adapting
to the new physical and social environmental and will long for friends and family back
home.  At home, everyone expects the returnee to fit in quickly. They are much less tolerant of mistakes and have little empathy for the difficulties of reverse culture shock - it is not expected or accepted.

Kort sagt; vær tålmodige med meg mens jeg venner meg til den norske kulturen igjen. Jeg har ikke glemt den - men jeg har "nettopp" vent meg til den engelske kulturen. Da jeg dro hjemmefra, trodde jeg ikke den var så annerledes, men der tok jeg feil.

Sojourners want to share their overseas experiences with family and friends, yet this is avery difficult and painful task. After a few days of listening to anecdotes, viewingphotos, and receiving gifts, most quickly loose interest. Very often the most meaningsfulexperiences really cannot be communicated. These messages have little meaning to thosewho have never actually lived overseas. It is somewhat like trying to share fully thewonder of a sunset with a blind person.

Dette punktet er jeg mest bekymret for. Jeg vil ikke drukne dere i historier fra England. Jeg ønsker ikke å kjede dere. Men jeg vet at jeg kommer til å ha behov for å fortelle hva jeg har opplevd og dele mine erfaringer...

Avslutningsvis; Retro shock - bring it on!
3 dager til hjemreise...

The year is over...

Hey all.
I wanted to write a blogpost about my exchange year in England in English. That way everyone who (in some way) has been a part of it can read and understand it.

I applied to have an exchange year because I wanted to experience something different. Something extraordinary. I wanted to learn to speak English fluently. Become more independent. Grow as a person. Get to know another country, and another culture - from the inside. And now I've done that. I've also gotten to know myself better. And Norway and the norwegian culture. Consequently I can conclude that I have reached my goals - and fulfilled my big dream of living in England!

To start off I want to explain what it is like being an exchange student. To put it briefly: you become very sensitive. One minute you can be on top of the world because someone smiled at you. The next minute your world is tumbling because someone walked past you without saying 'hello' simply because they didn't see you. It can be difficult. However, when you learn to look beyond the negative moments, you can take pleasure in all the simple joys life has to offer. The joys you took for granted at home.
Another thing is that you remember things you normally wouldn't remember. I can remember my first day of school as if it was yesterday. I can remember who talked to me, who showed me around, and who said 'you can come with me if you'd like' when I felt (and probably looked) lost. I can remember things people have said to me during the year, and how they said it. In October I'd been in England for 2 months and had 8 months left. It felt like ages! Then I went to an event, and someone said to me; "next year when we're doing this, you won't be here...you should come back!". That was the first time I felt like 8 months was really nothing! It's strange to remember simple things like that, but it's good, and I don't ever want to forget anything that has happened this year. Good thing I've written this blog and kept a diary!

While in England, I've been living with a wonderful host family. They have made me feel at home, and included me as a part of their family. I have been so lucky and blessed! I have celebrated Christmas with them, we've had family dinners, they have met my parents, sisters and grandparents when they came to visit, and they have taken me to Scarborough, London, Birmingham, and several times to York. I can't express how much their hospitality has meant to me. I will definitely stay in touch, and come back to visit. Hopefully they'll come and visit me in Norway as well.

School is a chapter for itself. The norwegian and the english system are so different from each other. Neither of them are perfect - but if you mix them together I'm sure you would get a really good school system. In short the key differences are; rewards/sanctions, timetables, exams, safety, expectations, uniform, etc.. But that's not what I want to focus on. Everyone knows what it's like being new at a school. However, not that many knows what it's like being new at a school, all alone, in another country, having to speak another language. To be honest, I can be quite frightening. I had moments where I felt like I couldn't have a normal conversation, and I didn't feel like myself. Symptoms of culture shock... The first couple of days (for me) at school were kind of complicated. I didn't have a timetable because the school didn't know I was supposed to arrive that day (how odd), so I had a lot of free lessons. I didn't know anyone and I didn't have any work to do - so I was basically just sitting there. That was until I saw other people having free lessons. From that time onwards I was sitting with them, talking and playing cards - using my free lessons to get to know people. So that was good!

Moving on... As most of you probably know, I'm a leader in a childrens' choir in church at home, Rabakoret. I really enjoy this, and have missed it incredibly much this year. For this reason it has been extremely good to be part of a church here in England. I went from quite a big church to a small one. From Church of Norway to Church of England - Søm kirke to St. John's. And they actually are a bit different - but I like them both! St. John's is such a warm and loving church, where I've felt so welcome. I was also lucky enough to be a part of the best youth group, Space. I feel like I belong here, and I don't want to leave... The Sundays/Fridays (actually, the whole year..) simply wouldn't have been the same without everyone there. Thank you for being exactly who you are: Jess, Hannah, Rebecca, Andy, Benji, Joel, and David. Hope to see you in Norway in the future.

People ask me; "what's your best memory from England?", and want me to point out one thing in particular. But the truth is that the whole year has been so amazing. No matter how much I want to share my experiences with people at home, they will never be able to understand the extent of my experiences in England. And that's something that I think is sad. They will never understand the importance of it, and the influence this year will have on how I live my life onwards. Maybe to some extent, but not completely.

I have been thinking about how many decisions have led me to where I am now. And not only my decisions, but other people's choices as well. All our choices have made our roads cross, which I think is amazing! I've met so many wonderful, friendly, amazing persons and experienced incredibly much. I could have had a completely different experience of England if for example I had been placed somewhere else than Bedford. I've been so lucky, and I am so grateful!

Now, I guess what's left to tell myself is: don't cry because it's over - smile because it happened! Thank you, everyone who contributed to making this year so very memorable.

Julie xx
Wow, that itch to write resulted in a blogpost that was a lot longer than I had planned.

The power of introverts

Nå er vi 7 milliarder msk på jorda!

Har du noen tanker om det? 7 milliarder..! Her er en sang som er laget i den anledning:

God VS Science

Leste dette innlegget på Believe it and do it, en blogg jeg tilfeldigvis kom inn på en gang. Anbefaler deg å lese det om du synes det er interessant dette med Gud og vitenskap, og hva man skal tro. Jeg ble veldig fascinert av denne teksten hvertfall!


A science professor begins his school year with a lecture to the students, “Let me explain the problem science has with religion.” The atheist professor of philosophy pauses before his class and then asks one of his new students to stand. “You’re a Christian, aren’t you, son?”
“Yes sir,” the student says.
“So you believe in God?”
“Absolutely.”
“Is God good?”
“Sure! God’s good.”
“Is God all-powerful? Can God do anything?”
“Yes.”
“Are you good or evil?”
“The Bible says I’m evil.”
The professor grins knowingly. “Aha! The Bible!” He considers for a moment. “Here’s one for you. Let’s say there’s a sick person over here and you can cure him. You can do it. Would you help him? Would you try?”
“Yes sir, I would.”
“So you’re good…!”
“I wouldn’t say that.”
“But why not say that? You’d help a sick and maimed person if you could. Most of us would if we could. But God doesn’t.”
The student does not answer, so the professor continues. “He doesn’t, does he? My brother was a Christian who died of cancer, even though he prayed to Jesus to heal him. How is this Jesus good? Hmmm? Can you answer that one?”
The student remains silent.
“No, you can’t, can you?” the professor says. He takes a sip of water from a glass on his desk to give the student time to relax.

“Let’s start again, young fella. Is God good?”
“Er…yes,” the student says.
“Is Satan good?”
The student doesn’t hesitate on this one. “No.”
“Then where does Satan come from?”
The student falters. “From God”
“That’s right. God made Satan, didn’t he? Tell me, son. Is there evil in this world?”
“Yes, sir.”
“Evil’s everywhere, isn’t it? And God did make everything, correct?”
“Yes.”
“So who created evil?” The professor continued, “If God created everything, then God created evil, since evil exists, and according to the principle that our works define who we are, then God is evil.”
Again, the student has no answer. “Is there sickness? Immorality? Hatred? Ugliness? All these terrible things, do they exist in this world?”
The student squirms on his feet. “Yes.”
“So who created them?”
The student does not answer again, so the professor repeats his question. “Who created them?” There is still no answer. Suddenly the lecturer breaks away to pace in front of the classroom. The class is mesmerized. 

“Tell me,” he continues onto another student. “Do you believe in Jesus Christ, son?”
The student’s voice betrays him and cracks. “Yes, professor, I do.”
The old man stops pacing. “Science says you have five senses you use to identify and observe the world around you. Have you ever seen Jesus?”
“No sir. I’ve never seen Him.”
“Then tell us if you’ve ever heard your Jesus?”
“No, sir, I have not.”
“Have you ever felt your Jesus, tasted your Jesus or smelt your Jesus? Have you ever had any sensory perception of Jesus Christ, or God for that matter?”
“No, sir, I’m afraid I haven’t.”
“Yet you still believe in him?”
“Yes.”
“According to the rules of empirical, testable, demonstrable protocol, science says your God doesn’t exist. What do you say to that, son?”
“Nothing,” the student replies. “I only have my faith.”
“Yes, faith,” the professor repeats. “And that is the problem science has with God. There is no evidence, only faith.”
The student stands quietly for a moment, before asking a question of His own. “Professor, is there such thing as heat?”
“Yes,” the professor replies. “There’s heat.”
“And is there such a thing as cold?”
“Yes, son, there’s cold too.”
“No sir, there isn’t.”

The professor turns to face the student, obviously interested. The room suddenly becomes very quiet. The student begins to explain. “You can have lots of heat, even more heat, super-heat, mega-heat, unlimited heat, white heat, a little heat or no heat, but we don’t have anything called ‘cold’. We can hit up to 458 degrees below zero, which is no heat, but we can’t go any further after that. There is no such thing as cold; otherwise we would be able to go colder than the lowest -458 degrees.”
“Every body or object is susceptible to study when it has or transmits energy, and heat is what makes a body or matter have or transmit energy. Absolute zero (-458 F) is the total absence of heat. You see, sir, cold is only a word we use to describe the absence of heat. We cannot measure cold. Heat we can measure in thermal units because heat is energy. Cold is not the opposite of heat, sir, just the absence of it.”
Silence across the room. A pen drops somewhere in the classroom, sounding like a hammer.
“What about darkness, professor. Is there such a thing as darkness?”
“Yes,” the professor replies without hesitation. “What is night if it isn’t darkness?”
“You’re wrong again, sir. Darkness is not something; it is the absence of something. You can have low light, normal light, bright light, flashing light, but if you have no light constantly you have nothing and it’s called darkness, isn’t it? That’s the meaning we use to define the word.”
“In reality, darkness isn’t. If it were, you would be able to make darkness darker, wouldn’t you?”
The professor begins to smile at the student in front of him. This will be a good semester. “So what point are you making, young man?”

“Yes, professor. My point is, your philosophical premise is flawed to start with, and so your conclusion must also be flawed.”
The professor’s face cannot hide his surprise this time. “Flawed? Can you explain how?”
“You are working on the premise of duality,” the student explains. “You argue that there is life and then there’s death; a good God and a bad God. You are viewing the concept of God as something finite, something we can measure. Sir, science can’t even explain a thought.”
“It uses electricity and magnetism, but has never seen, much less fully understood either one. To view death as the opposite of life is to be ignorant of the fact that death cannot exist as a substantive thing. Death is not the opposite of life, just the absence of it.”
“Now tell me, professor. Do you teach your students that they evolved from a monkey?”
“If you are referring to the natural evolutionary process, young man, yes, of course I do.”
“Have you ever observed evolution with your own eyes, sir?”
The professor begins to shake his head, still smiling, as he realizes where the argument is going. A very good semester, indeed.

“Since no one has ever observed the process of evolution at work and cannot even prove that this process is an on-going endeavor, are you not teaching your opinion, sir? Are you now not a scientist, but a preacher?”
The class is in uproar. The student remains silent until the commotion has subsided.
“To continue the point you were making earlier to the other student, let me give you an example of what I mean.”
The student looks around the room. “Is there anyone in the class who has ever seen the professor’s brain?” The class breaks out into laughter.
“Is there anyone here who has ever heard the professor’s brain, felt the professor’s brain, touched or smelt the professor’s brain? No one appears to have done so. So, according to the established rules of empirical, stable, demonstrable protocol, science says that you have no brain, with all due respect, sir.”
“So if science says you have no brain, how can we trust your lectures, sir?”

Now the room is silent. The professor just stares at the student, his face unreadable.
Finally, after what seems an eternity, the old man answers. “I guess you’ll have to take them on faith.”
“Now, you accept that there is faith, and, in fact, faith exists with life,” the student continues. “Now, sir, is there such a thing as evil?”
Now uncertain, the professor responds, “Of course, there is. We see it everyday. It is in the daily example of man’s inhumanity to man. It is in the multitude of crime and violence everywhere in the world. These manifestations are nothing else but evil.”

To this the student replied, “Evil does not exist sir, or at least it does not exist unto itself. Evil is simply the absence of God. It is just like darkness and cold, a word that man has created to describe the absence of God. God did not create evil. Evil is the result of what happens when man does not have God’s love present in his heart. It’s like the cold that comes when there is no heat or the darkness that comes when there is no light.”
The professor sat down.

Forventninger

I går spurte foreldrene mine meg hvilke forventninger jeg hadde til skoleåret. "Har ikke noen spesielle forventninger", svarte jeg - uten egentlig å tenke gjennom at jeg har en hel haug av dem.


For det første har jeg forventninger til meg selv. Jeg skal jobbe godt, gjøre en innsats, og få en karakter jeg er fornøyd med, og vet jeg har fortjent, i de ulike fagene. Jeg skal være lærevillig, og ha system på bøker og ark. Og til slutt; jeg skal komme på tida, og ikke forstyrre andre - noe jeg ikke tror jeg vil få et problem med..


Så har jeg forventninger til mine medelever. For å oppsummere alle forventningene, kan jeg si at klassen må respektere hverandre. Det innebærer å komme på tida, ikke forstyrre undervisningen, være hyggelige mot hverandre og hjelpe hverandre, ha en positiv innstilling, komme for å lære, og å ikke ta hverandre veldig høytidelig - sier noen noe feil, kan vi le litt av det sammen, og så er det ute av verden.


Sist, men ikke minst, har jeg forventninger til lærerne mine. For meg er det viktig at en lærer kan faget sitt godt, og er flink pedagogisk. For å ville lære noe, trenger vi elever en lærer som er engasjert, og som engasjerer og utfordrer oss elever. Han/hun må klare å holde ro i klassen, være rettferdig, ikke prate bort timen på unyttige ting, og komme på tida, akkurat som det vi elever må. En annen ting som er viktig for meg - spesielt nå på videregående, når vi får pc - er at lærerne tillater oss å notere på PC-en. Hva har vi pc for dersom vi ikke får lov til å bruke den?


Som du sikkert skjønner, har jeg høye krav og forventninger til lærerne mine - og jeg tror nok jeg aldri vil få en lærer som oppfyller alle disse. Hvis jeg gjør det... Ja, da er jeg utrolig heldig!


Har du mange forventninger til andre?
Stiller du høye krav til lærerne dine?


@julieegeland

Endring i det norske flagget?

Slik har flagget sett ut siden 1899

(VG Nett) En dom mot kors i italienske skoler truer retten til å bruke religiøse symboler i flagg, mener 37 europeiske jurister. Bakgrunnen for saken er at en mor i Italia ikke tolererte at hennes barn ble påtvunget kors i klasserommet. Ifølge italiensk lov skal det henge krusifikser på skolene i landet, til tross for at katolismen ble avskaffet som statsreligion i landet for 26 år siden.

Det er kors i 20 flagg - og nå kan en dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg få konsekvenser for korset i det norske og 19 andre europeiske flagg.

Jeg vil tro at flere blir fornærmet dersom de endrer på det norske flagget, enn om de ikke gjør det. Hvem går rundt og tenker på at flagget inneholder et kors, som symbol på kristendommen? For meg er flagget et symbol på Norge, frihet og tilhørighet - så personlig tenker jeg ikke religion når jeg ser flagget. Dermed, om flagget endres, ville jeg blitt veldig lei meg.

Hva mener du?

Synes du det er greit om det norske flagget endres?

• Ja
• Nei
• Har egentlig ingen formening om det

View Results

Create a Blog Poll

Men, rett skal være rett, VG Nett overdriver nok saken litt. Greia er at de 37 juristene, på bakgrunn av den italienske saken om forbud av krusifiks i klasserom, advarer mot at dette kan få konsekvenser for nasjonale flagg. Sjekker man kildene VG refererer til finner man at Kristelig Dagblad, som Vårt Land refererer til, skriver dette:

"Argumentationen fra de juridiske eksperter er, at Den Europæiske Menneskerettighedsdom-stol har introduceret begrebet “retten til ikke at blive fornærmet” som en ny kategori i menneskerettighederne. En kategori, som professorerne mener åbner en ladeport af sagsanlæg mod alle typer af religion i det offentlige rum. Professor i statskundskab på Københavns Universitet Ole Wæver, der blandt andet har specialiseret sig i sekularisering, mener, at professorerne har fat i den lange principielle ende, hvad angår glidebanen fra retten til religionsfrihed til en ret til ikke at blive fornærmet.”

Saken på VG Nett kan altså lett mistforstås - noe jeg gjorde da jeg først leste den. Det virker veldig dramatisk - men egentlig er det vel ikke det?

@julieegeland

Et uvanlig liv

Hvem lever det uvanlige livet? Er det dem som sulter, ikke får gå på skole og kanskje er syke, eller er det vi, i Norge, som lever i overflod og har alt vi trenger?


Jeg kom til å tenke på dette da jeg underviste 8-9åringer om miljø. En powerpoint viste hvor mange jordkloder vi ville trenge om alle levde som oss, og vet du; hvis alle levde som oss i Norge ville vi trenge 3,2 jordkloder. Vi har bare 1 jordklode - og for at det skal være nok, burde alle levd som folk i Jordan. Hadde alle levd som folk i Afghanistan, ville vi bare trengt 0,1 jordklode.

Ressursene på jorda er veldig skjevt fordelt. Det er nok ressurser til at alle mennesker på jorda kan leve et verdig liv, men likevel lever 1,4 mill mennesker i ekstrem fattigdom. Hvorfor klarer vi ikke fordele ressursene bedre? Mange vil redusere fattigdommen, men det er vært ulike syn på hva som har ført til den skjeve fordelingen av goder, og hva som skal til for å skape en mer rettferdig verden.

Jeg vil påstå at det er vi som lever det uvanlige livet. Vi har det unormalt godt. Tenk over det av og til.Vær takknemlig for alt du har, og alt du kommer til å få i fremtiden.

@julieegeland

Verdens syv underverker

Keopspyramiden

Hva er verdens syv underverker? Er det de underverkene som finnes naturlig, eller dem som menneskene har skapt? Eller er det noe helt annet? Hvis du blir spurt om hva som er verdens syv underverker, hva vil du svare? Hvor mange klarer du å nevne?

Antikken hadde syv menneskeskapte underverker; Keopspyramiden, Babylons hengende hager, Zevzstatuen i Olympia, Artemistempelet i Efesos, Mausoléet i Halikarnassos, Kolossen på Rhodos, og Fyrtårnet i Alexandria.

Taj Mahal, Agra, India

Vi har også den moderne verdens syv underverker; Den kinesiske mur, ruinbyen Petra i Jordan, den store Kristusstatuen i Rio de Janeiro (O Cristo Redentor), ruinbyen Machu Picchu i Peru, tempelanlegget Chitzen Itza i Mexico, Colosseum i Roma og Taj Mahal i Agra i India.

Så kommer naturens syv underverker; Mount Everest i Nepal, Victoriafossen i Zambia/Zimbabwe, Grand Canyon i Arizona, Det store barriererevet i Australia, Nordlys i polarområdene, Paricutin-vulkanen i Mexico, Havna i Rio de Janeiro. Til sammen blir det altså 21 underverker, hvorav 14 av dem er menneskeskapte.

Great Barrier Reef, Australia

Men hvorfor skriver jeg om verdens syv underverker når det faktisk er flere enn det? Jeg tenker at vi har flere underverker i verden. Livet. Hørselen. Synet. Evnen til å smake og lukte. Kjærligheten. Omsorgen. Følelsene. Tankene. Alt dette er underverker, men vi tenker ikke over det. Når det kommer til sansene, så må jo det være av de største gavene vi er gitt. Hadde det ikke vært for hørselen, kunne vi ikke hørt all den vakre musikken som er laget. Hadde vi ikke hatt øyne, kunne vi ikke sett all den nydelige naturen rundt oss. Mennesker i seg selv er undere.

Hva tenker du om verdens underverker? Noe som burde vært med, som ikke står på lista?


@julieegeland

Vi bor i en urettferdig verden

Vi har sett film fra folkemordet i Rwanda i 1994 på skolen. Spillefilm med navn "Hotel Rwanda" - bygd på en sann historie. Slike filmer vekker diverse følelser. Jeg får skikkelig vondt inni meg, blir sint og lei meg!

Når et folkeslag i et land bestemmer seg for å drepe det andre folkeslaget i landet - hvorfor griper ikke resten av verden inn?! En journalist fra England filmer noen av de grusomme massedrapene og sier så til filmens hovedperson, Paul: "Hva tror du vil skje når verden ser disse klippene? De vil si Å så forferdelig! og så vil de gå for å spise middag". Han har så forferdelig rett, og det er helt på trynet at det faktisk er sånn. Vi er helt vanvittig egoistiske. Sorry to say.

I filmen kommer det busser for å evakuere folk ut av landet, men det bare utlendingene som får reise. Alle andre må bli igjen. Alle barna som har mistet foreldrene sine, må bli igjen. Den verste scenen i filmen var da alle de foreldreløse barna ble dratt bort fra dem som måtte reise ut av landet, de ville jo gjerne tatt dem med seg, men de fikk ikke lov. Samtidig spilles en nydelig sang der barna synger. Da kjenner en virkelig at tårene presser på!

Vi har det så utrolig godt, og så setter vi så lite pris på det. Vi har alt vi trenger! Vi bekymrer oss for prøven til torsdag, mens andre barn i andre land bekymrer seg for at foreldrene kanskje ikke kommer hjem igjen. Vi håper at vi skal få en hest til bursdagen, mens andre barn håper at de kan sove gjennom hele natten, og få mat neste dag. Mange barn håper på å få gå på skole og få en utdanning, mens vi sier at skolen er kjedelig, og at vi skal bli rike. Seriøst, vi må skjerpe oss!

Spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha sett en slik film er f.eks; hvordan kan noen finne på å gjøre noe så grusomt? Hvordan kan FN og resten av verden sende hjelp - men bare hjelpe de hvite/dem som ikke bor i det landet?

Hotel Rwanda er en veldig bra film som virkelig gjorde inntrykk på meg! Ikke bare er dette en kjempebra spillefilm - det er også en dokumentar, i og med at den er bygd på en sann hendelse. Anbefaler deg å se den om du skal lære noe om folkemordet i 1994. Jeg vet ikke akkurat om jeg kommer til å ønske å se den igjen....

Her er en film fra da Hallvard Holmen besøkte Rwanda med Plan-Norge:



@julieegeland

Videregående opplæring

Jeg har søkt på videregående skole! Jeg har hele tiden sagt til meg selv at det er så vanskelig å velge, men har innerst inne visst hva som passet meg best. Jeg tror jeg kan si at det hele tiden har vært meningen at jeg skulle søke som jeg har gjort. Et av mine mottoer er Everything happens for a reason. Jeg var skikkelig usikker på hva jeg skulle velge en stund, men når jeg ser tilbake på det - innerst inne har jeg visst det hele tiden.

Nå lurer du sikkert på hva jeg har søkt? Jeg har satt opp tre valg. I prioritert rekkefølge ser de slik ut:

1. Studiespesialisering
2. International Baccalaureate (Studiespesialisering med fokus på internasjonalisering)
3. Medier og Kommunikasjon

Nå er det ute av verden. Dvs ikke helt. Jeg må jo vente - og se hva jeg kommer inn på. Nei, ute av verden er det ikke, til neste år må jeg vel velge på nytt. Velge hvilke fag jeg vil ta. Og om noen år igjen må jeg på nytt finne ut hva jeg vil. Håper jeg inne den tid har funnet det ut. Fått den inspirasjonen jeg trenger.

Har du søkt skole? Hva søkte du?

Har du forresten lagt merke til den nye bloggbeskrivelsen min? "Jeg skriver meg bort... Prøver å skrive kort, men får som regel ikke tid" - Jeg pleier jo å skrive meg vekk i bloggpostene mine. Plutselig skriver jeg om helt andre ting enn jeg egentlig skulle...........

Life without Limbs

Dette er en engelskstil jeg skrev i begynnelsen av 9. klasse. Oppgaven var å skrive om en person man beundret, eller en person som stadig møtte utfordringer. Denne teksten passer til begge. Teksten presenterer Nick Vujicic - og får frem mine meninger om ham. Han har inspirert meg, blant annet til å starte en gruppe på Facebook kalt Sammen Mot Mobbing. Les teksten. Se videoer med Nick's taler på youtube - du kan ikke la være å bli inspirert!


Life Without Limbs
By Julie Egeland

Nick Vujicic was born in Melbourne, Australia, but he was not an ordinary baby. Of course he cannot remember his birth, but his parents have told him about it.

When he was newborn, his father’s face turned green, and he left the room to go vomit. The midwives were shocked, and wrapped the baby up and hid him from his mum’s face. The nurses were crying, and his mother lay in the bed. She didn’t understand what was going on?

The reason why everybody was shocked was because Nick was born without limbs! He had neither arms nor legs, and doctors could give no medical reason for this condition. No one understood how this little boy, without limbs, could survive in the big world.

Nick is a Christian, and believes there was a purpose why he had no limbs. He believes that God had a plan with his life.  Now, at the age of 26, he is travelling around the world, holding motivational speeches in schools. In one of his speeches he says:

“Have you ever felt that if only one more bad thing happens in my life, I’m going to give up? You will come to times when you feel like it’s impossible, like you can’t get through this, but with a little faith you will!”

Sometimes he quotes Eleanor Roosevelt: “You gain strength, courage and confidence by every experience in which you stop to look fear in the face”.

Vujicic has got no limbs; however, he does have a funny, foot-looking body part, which he calls his chicken drumstick.

Nick Vujicic is a man with a hard childhood. He knew he was different from the other kids, but there was nothing he could do about it. Kids in school were teasing him, pointing fingers at him and laughing at him. He felt so lonely, and the only thing he wanted in his life, was for someone to come up to him and say that everything was ok. 

Of course he has had many worries. One of them was if he would ever get married. He had been thinking a lot about it. Would he be a good husband, having no arms and no legs? He would never be able to hold his wife’s hands! But after a lot of thinking, he realised that he could hold her heart.

When he is holding lectures at schools, he is speaking very honestly and sincerely, but he’s also trying to use a sense of humour. He tips over, and shows them how a man without limbs can manage to raise up without any help.

During his speeches many young people in the audience sympathize with him and start crying. Vujicic says that one time a girl started to cry so loud that she suddenly spoke up: “I’m sorry, but I have to give you a hug!” and she came and hugged him. Then she whispered in his ear that he had saved her life. She was going to commit suicide, but after hearing his speech, she had changed her mind.

The way I see it, Nick Vujicic is really making people think. Girls with eating disorders and boys feeling too short – that is nothing compared to his daily challenges. I truly admire him for sharing his story, without feeling sorry for himself. Every time I watch a video where he is telling about his life I get deeply touched. Listening to his speeches make me want to do something about bullying, helping people who’s going through a hard time, and so on. When I’m watching Nick Vujicic holding a speech on YouTube – I am literally spellbound.

Dette er min favoritt. Den er så ærlig, så bra og veldig humoristisk. Se hele - bli inspirert!

En erfaring å ta med meg videre

Det å stå foran en folkemengde er ikke alltid like lett. For noen er det piece of cake, for andre er det kanskje noe av det skumleste de gjør. Kanskje kommer det an på størrelsen på folkemengden, eller så handler det om å kjenne menneskene du skal stå foran. Eller kanskje motsatt; at det er lettest når du ikke kjenner dem? Alle er forskjellige.

Jeg er en av dem som liker best å stå foran der jeg kjenner dem som hører eller ser på. Så lenge jeg vet hvem alle er og er godt forberedt - da føler jeg meg trygg. Men noen ganger må man ta sjangser, og bare hive seg utpå. Jeg går på lederkurs i kirken (TØFF) og i løpet av kursperioden skal vi lære oss bl.a. å bli tryggere til å stå foran mennesker og snakke. Men dette skulle ikke handle om TØFF..

Jeg tok en sjanse på torsdag. Jeg ble spurt om å dirigere kirkas barnekor på gudstjenesten, og

jeg sa Ja, det kan jeg. Jeg så på det som en bra måte å våge noe. Gjøre noe jeg ikke har gjort før. Dere skulle bare ha visst hvor nervøs jeg var i går kveld. Vondt langt inn i magen, og følte jeg var på vei til å bli syk. Mentalt liksom. Det var helt grusomt. Noe som hjalp meg veldig var å be. Og en ting til; Kristuskransen som vi lagde på TØFF-turen, med perler av hver sin betydning. (Se bildet.)

I morges var jeg også ganske nervøs (men betydelig roligere enn i går!). Jeg klarte til og med å forsove meg - noe som vel er stikk motsatt av det som er normalt når man gruer seg til noe; da får man vel ikke sove i det hele tatt. Men altså, jeg rakk det veldig bra, så det var ikke noe problem. Koret kom, stilte opp på rekker og gikk inn i prosesjon. På plass i kortrappene sang vi 6 sanger. Det gikk kjempebra, enda vi ikke var mange, og det var heller ikke overveldene trøkk i dem. Forståelig. De er ikke vant til at jeg dirigerer. Og jeg er ikke Elin - som er den fødte kordirigent og et stort forbilde for alle barna. Men da presten ville vi skulle synge en sang til på slutten, trådte de til som bare Raba kan. Rababarna må være de herligste ungene som finnes ♥ I love you ♥

Jo, så må jeg ikke glemme. Jeg fikk hodelykt av presten :) "Julie, du vikarierer jo for Elin i dag, kan ikke du komme opp å pakke opp denne pakken?" Så gjorde jeg det da - litt i sjokk da, var jo helt totalt uventet at jeg skulle opp foran menigheten liksom (bortsett fra å dirigere da, haha) - og inni var det en hodelykt. Så fortalte han at "Julie er med som TØFF-ungdom også, og har vært på tur i helga. Og der lagde de Kristuskranser" og så måtte jeg jo vise frem min kristuskrans som jeg hadde rundt håndleddet. Jeg følte faktisk at den kransen ga meg en slags trygghet i dag.

Dette ble jo både et personlig- og et tema-innlegg i samme. Min oppfordring til dere: grip sjansen når den byr seg - du kan vokse på det! Å få dirigere Raba var en erfaring som jeg kommer til å ta med meg videre - og som jeg tror at jeg vokste på. Det er ikke alltid like lett å begi seg ut på noe som er ukjent - men jeg oppfordrer fra nå av folk til å ta en sjanse. Gud er med deg. Gud via Kristuskransen ble min støttespiller i dag, og kommer til å være god å ha fremover.

- Julie Egeland

Om å blogge - og om bloggere

Jeg begynte så smått å blogge i 2008. Da var bloggen min et sted der jeg publiserte prøvestoff og stiler. Etterhvert gikk den over til å bli en fritidsblogg (hva jeg gjorde i dag-blogg). Snart fant jeg ut at for at noen skulle gidde å lese en slik blogg, måtte jeg ha en utrolig spennende fritid - noe jeg ikke har. Dermed begynte jeg å skrive noen innlegg som var litt mer mening i; med ulike temaer. Fortsatt med litt fritid. Musikk og filmtips kom også. I august 2009 hadde jeg vel min best bloggperiode; med flest meningsfulle innlegg som hadde et budskap. Poenget mitt er at en blogg er så utrolig mye. Det finnes så mange ulike typer.

En blogger må passe på hva h'n poster av både tekst, bilder og video. Det går under temaet nettvett. Bloggere med mange lesere har nok litt press på seg. De skal, eller bør i hvert fall, være gode forbilder. På topplisten til blogg.no ligger "Voe", som etter min mening har en fin blogg, samtidig som at andre kan se opp til henne, siden hun fremstiller seg selv som en bra person med en bra personlighet. Av andre bloggere som er mye lest har vi Lars Tangen og Heidi Alexandra som skriver bloggene "Gaybloggen" og "Life of Barbie". Det kan diskuteres hvorvidt disse er gode bloggforbilder. Du kan vel tenke deg til selv hva jeg mener. Jeg var innom bloggen til Heidi Alexandra nettopp - og leste et innlegg om at hun ikke er fjortis. Good for you.. kommentarene under innlegget helte heller andre veien. Det må man vel tåle.

Bare for å gjøre det klart; jeg mener ikke noe negativt om bloggene deres - jeg ser bare ikke på dem som bloggforbilder. Bleking av tenner, slankepiller... ikke ting man skal drive med som tenåring.

- Julie Egeland, som har skrevet sitt første innlegg med så mange lenker.

Ikke klag over deg selv - vær å snill

Er det noe som irriterer meg så er det folk som klager over seg selv - det tror jeg at jeg har gjort ganske klart tidligere her på bloggen. Det provoserer meg så utrolig at jenter klager over utseendet sitt, et bilde som hun er så stygg på, eller når de begynner å diskutere om hvem som er pene(st). Vær så snill, spar meg! (Jeg har skrevet om å være fornøyd med selg selv tidligere HER.)

Jeg skal utdype det litt for dere:

Klage over utseendet sitt:

Med det tenker jeg helst på alt som har med kropp å gjøre. Jenter som klager over at de er feite, men som aldeles ikke er det... Jeg stenger ørene mine, og later som at jeg ikke hørte det. Helt sant! Jeg gidder ikke bryte inn, og motsi jenta som sa det - for det er det hun vil at jeg skal gjøre... Jenter som skryter av å ha gått ned noen kilo - hvorfor skal jeg smile og være glad på deres vegne for det? Det er vel ikke akkurat et sunnhetstegn når vi er i den alderen vi er i..? Derfor sier jeg bare Åja, og smiler et litt forsiktig smil, bare for å være høflig, om noen forteller meg noe slikt.

Bilder hvor "jeg er så stygg":

Jenter er ekstreme på å klage på hvordan de ser ut på bilder! Det har jeg opplevd flere ganger. Mest på Facebook - der kan man jo kommentere under bildene. Kommentarer som Slett det bildet, jeg ser jo ikke ut! irriterer meg grenseløst - og så baller det på seg. Du var jo nydelig på det bildet! - Nei, det var jeg ikke! - Jo! - Nei, du var.. - til slutt (om det er mitt bilde) bryter jeg inn og sier Slutt å klage!

Diskusjon om hvem som er pen:

Jeg synes bare det er så utrolig teit at noen i det hele tatt kan finne det på! Jenter som diskuterer slikt må jo ha et enormt behov på å få høre at de er pene! Hvorfor kan de ikke bare si takk når noen sier at de er pene - i steden for å begynne å diskutere - bare for å få høre flere ganger at de er pene... si takk - som man pleier å gjøre når man får et kompliment.

Nå har jeg fått ut litt frustrasjon - frustrasjon som kanskje flere deler med meg? Noen synes kanskje dette var helt patetisk skrevet - ja vel.

- Julie Egeland

Grådighet uten like! Vær takknemlig!

Det å ta det største kakestykket er nok ikke det verste du kan gjøre, selv om det grådig. Grådighet er så mangt. Alt mellom å tenke grådig tanker, og det å kreve noe.

Ta for eksempel Michael Jacksons far. Han tok betalt for å delta i minnestunden for sønnen. Han krevde 35 000 kroner for å komme da hjembyen til popkongen ville hedre sin store sønn. Er det mulig?! Jeg synes det er så utrolig teit. Dumt. Grådig gjort overfor dem som ikke har noe. Jeg tenker, den byen hadde ikke råd til å betale søppeltømmerne engang, men alikevel velger borgermesterenå betale styrtrike folk for å komme til byen. Hvorfor ikke heller sende de pengene til noen som virkelig trenger dem?!

Jeg blir gal. Det er bare så urettferdig overfor dem som bor på gata, og ikke eier noen ting... Fattigdommen er så stor. Det var en gang noen politikere som sa at de ville utrydde fattigdommen i Norge. Har de klart det? Så var det noen som skulle overgå dem, og sa; Vi utrydder fattigdommen i verden! Har de klart det?

Det minste vi kan gjøre er vel å slutte med griske og grådige tanker. Ønsker du degen dyr ting - dropp å kjøpe den, for antakeligvis trenger du den ikke. Du klarer deg fint uten, gjør du ikke? :)

Tilståelse fra meg: Da jeg hadde bursdag for noen år tilbake, fikk jeg mange fine ting. Jeg var veldig glad for alt jeg hadde fått - men på kvelden, når jeg lå i senga og prøvde å sove, begynte jegå gråte. Jeg tenkte på alt det fine jeg hadde fått, som mange barn aldri kom til å få. Mens de sov i pappkasse på gata, lå jeg i en varm seng. Mens jeg gikk ut og lekte med vennene mine, måtte de streve for å tjene penger til mat. Uff, det var bare så trist. Jeg var så opphengt i den saken, at jeg nå har glemt hva jeg fikk... jeg husker bare at jeg var veldig takknemlig den dagen!

Og det tror jeg vi er litt for dårlige til i hverdagen. Å være takknemlig. Takknemlig for det vi har. Det er viktig med takknemlighet.

Bloggklem fra Julie <3>

Digital mobbing

Mobbing har nok alltid vært et problem. Hvor stort problem det er varier nok, men uansett så er mobbing unødvendig! Det er ingen som fortjener å bli mobbet! Ingen fortjener å bli holdt utenfor.

Når temaet er mobbing blir det snakket om fysisk og psykisk mobbing, og om hva som er verst. Men vi glemmer en viktig del av mobbingen; nemlig den som skjer på nett. Digital mobbing.

VI MÅ BRY OSS!

Under her har jeg lagt ved en film. Jeg har publisert den flere ganger før faktisk, men jeg synes den er så viktig at jeg gjerne gjør det flere ganger. Det er en sterk video! Se den - og del den med vennene dine på facebook el. nettby - vi må bry oss.

LET`S FIGHT IT TOGETHER!

Hvordan ser dine spor ut?!

Har du tenkt på hvilke digitale spor du etterlater deg? Ved første øyekast virker vel dette som et kjedelig innlegg, men jeg tror at det kan være til interesse for barn og ungdommer. Det bør i hvert fall være det. Hva du skriver, hvilke bilder du publiserer - alt som legges på nettet ligger der for alltid. Jeg anbefaler at du leser ferdig, siden du allerede er så godt i gang. Til info: I bunnen av innlegget er det noen videoer - verdt å ta en titt på!

Bare for å begynne et sted.. Har du tenkt over hva slags bilder du legger ut på nettet? Hva slags bilder du legger ut på Facebook eller Nettby o.l? Du sier kanskje; "Det er jo bare vennene mine som ser det uansett!", men sånn er det ikke. Så prøver du deg med den vanlige: "Jeg kan jo slette de da!" Ehm, tenk om igjen. Bilder som legger ut på nettet blir liggende der for alltid. Når du publiserer et bilde på Facebook, gir du fra deg rettighetene til Facebook. Noen gang tenkt på det? Dette gjelder jo selvfølgelig videoer også.

Hva vil du at dine barn skal se? Hva vil du at dine barnebarn skal se? Du vet aldri hva du kan finne om deg selv på nettet...........

Se på disse!!

Og denne også!

Konfirmert, men ikke kristen?

Overskriften gjelder ikke meg alstå, for jeg er konfirmert og kristen, men jeg tror mange ungdommer har det slik overskriften sier. Foreldrene vil kanskje gjerne at barna deres konfirmerer seg kristelig, siden resten av familien er kristne - men dersom konfirmanten ikke er kristen - er det da riktig å si Ja til Gud?

Mange er åpne om troen sin, noen holder det for seg selv, mens andre ikke vet hva de tror på. Jeg sier gjerne at jeg er kristen, og er konfirmert kristelig. Mitt inntrykk av dem som ikke er kristne, er at de er veldig åpne om det. De legger ikke skjul på at de faktisk ikke tror på Gud/Jesus. Men jeg antar at noen helst ikke vil si at de ikke er kristne, for eksempel hvis de har mange kristne venner, eller hvis familien er kristne. Men tro er individuelt! Det er du selv som bestemmer hva du vil tro på! Om du vil tro på Buddha, eller Allah, så er det ingen som kan hindre deg - bare du er sikker på troen din. Selvfølgelig kan man stille spørsmål om hvorfor du velger å tro på det du tror på, men det er ikke alltid like lett å svare på.

Hvis du hadde spurt meg hvorfor jeg var kristen ville jeg antakelig ha svart der og da, at det var fordi jeg har vokst opp i den kristne troen. Men dette skulle ikke handle om meg........

Men hvorfor er det sånn da, at noen konfirmerer seg kristelig selv om de ikke er kristne? Kanskje det har med forventninger fra familien og gjøre. Men bør ikke foreldre forstå dersom barnet deres sier "Jeg tror faktisk ikke på Gud" eller "Jeg tror ikke det samme som dere". Jeg synes det. Er du kristelig konfirmerer du deg i kirka, er du ikke konfirmerer du deg enten borgerlig, eller ikke i det hele tatt. Det er ikke noe poeng i å si Ja, Jesus, jeg tror på deg, og vil ha deg i livet mitt, hvis du egentlig gir blaffen. Du ser poenget mitt?

Tør å stå opp for hva du tror på, og hva du mener, men gjør det uten å disse andre religioner/andres tro.