Why I favour the English school system

The first thing I reacted to when I started school in England, was that the teachers were focused on what we had to learn from day one. They made it clear to us what we had to do in the exam, how the exam would be structured, and how we should work throughout the year to achieve a good grade at the end of the year. I found this really helpful. From day one it was "this is the subject - this is what you have to do in the exam - and you WILL have to do the exam". In Norway teachers aren't that focused, because here our grades are based on more than only our exams. The focus is different, and we might not have to do an exam in that teacher's subject. "If you have to do the exam blah blah blah"...

Secondly I loved how the teachers really wanted us to do well in the subjects (that is, to do well in the exam). They were always willing to offer us extra help if needed, either during lunch time or after school. Whether that is because they care about the students and their future, or because of the exam league table ranking I'm not sure, but I choose to believe it is a mixture. Either way, it is definitely a good thing. Everyone in my Spanish class had individual speaking lessons once a week, as preparation for our oral exam - and it did help a lot. To be completely honest, I don't feel like my teachers in Norway care as much about how I do in the exam. Some might, but certainly not everyone...

Before I continue I have to mention maybe on of the biggest differences between the Norwegian and English school system. In Norway students in year 12 and 13 do 4 mandatory subjects (norwegian, history, religion and P.E) and 3 chosen subjects (like sociology, MFL, chemistry, etc...) - whereas in England year 12 and 13 students only do 3 or 4 chosen subjects.
The timetable is very different as well. In Norway you've got between 5-8 lessons every day. That is, depending on your subjects, you've probably got between 2-4 free periods every week (because you're supposed to have 30 timetabled lessons a week). In England I had (talking about myself now) about 15 timetabled lessons a week, and 15 study periods/free periods. Obviously this implies that you have to do a lot of independent studying - you can't be mucking about because then you will lag behind. This system makes you a lot more what we in Norway call a "student"(person that goes to university) and not an "elev". For me I prefer being a "student", because I then have the opportunity to dispose my time and work as I please and do some extra work where needed. As my situation is now, I haven't got the time nor the work capacity to do any more work than the homework I get. I think I can say that most days I do schoolwork from 8 am to 7 pm (obviously I have breaks and procrastinate a bit..)

Furthermore I think it is admirable how English schools give praise to good achievement and behaviour. They do this for example through awards and positive postcards. For me this is something very encouraging, making me want to work hard and do well, because people notice what I do and how much effort I put into my work. Obviously I can see the negative side of it. Those who don't do that well, and don't get awards, might not be as motivated to work. In Norway schools and teachers should try not to make differences between the pupils because "it's not fair". No student should feel better or worse than the others. Which, to be honest, I'm not sure whether that's a good or bad thing.

I miss being called dʒuːliː ɛgglænd ...

Experiences for life

Før jeg dro til England, hadde jeg aldri hatt en normal samtale med en engelsk person.
Jeg likte ikke egentlig å dra alene noe sted.
Det ville ikke falt meg inn å dra på dagstur til en annen by (mest fordi det er så store avstander her i Norge....)
Jeg likte ikke å snakke engelsk med andre (med unntak av engelsktimene på skolen).

Når jeg var i England, opplevde jeg å føle meg som en skikkelig outsider.
Jeg opplevde å føle at jeg ikke klarte å ha en normal samtale.
Jeg gråt meg i søvn (riktignok bare to-tre ganger! takk og lov)
Jeg lærte å takle hjemlengsel og savn - og opplevde å føle at det faktisk kan være godt å savne noen/noe, og også vite at man var savnet.

Jeg lærte meg selv bedre å kjenne, i forhold f.eks. egenskaper og grenser.
Jeg dro til mange forskjellige steder i Storbritannia; London, Cambridge, Oxford, Edinburgh, Wales (Snowdonia), York, Scarborough...
Jeg tok tog flere ganger enn jeg har gjort i hele mitt liv.
Jeg drakk flere kopper te enn jeg drakk glass med vann.
Jeg begynte å gå i kirka hver søndag - rett og slett fordi jeg fikk gode venner og en tilhørighetfølelse der.
Jeg lærte å bruke penger, og føre budsjett og regnskap.
Jeg tok ansvar for meg selv.
Jeg bodde hos en familie, og var som en del av den - så jeg var ikke left on my own!

Nå har jeg blitt mer selvstendig.
Jeg er mer selvsikker. Tror mer på meg selv.
Det kommer helt naturlig å snakke engelsk.
Norsken min blir noen ganger blandet med engelsk, og til tider spansk (særlig om jeg har vært veldig fokusert..)
Jeg savner folk fra 'mitt andre hjemsted'.
Bedford vil nok være 'min andre hjemby' i lang tid fremover.
Minnene og erfaringene jeg har med meg fra England, vil alltid være med meg. Det er ikke noe som bare blekner etter en stund.

Retro shock - bring it on!

Jeg leste en artikkel kalt "The process of reentry" av Gary Weaver, som kort sagt handlet om å komme tilbake til sin egen kultur etter å ha bodd utenlands, og jeg tenkte at det var noe jeg burde dele på bloggen. Da jeg kom til England, ble jeg fortalt om hvordan jeg kom til å oppleve et kultursjokk. Jeg ble aldri truffet av et stort sjokk slik jeg så for meg da jeg hørte ordet, men symptomene kom litt etter litt. Dette har jeg sikkert skrevet om før...

Nå som vi skal hjem igjen, har vi blitt fortalt om noe kalt "Retro Shock" / "Reverse Culture Shock" / "Reentry Transition Stress". Dette kultursjokket skal visstnok være alvorligere og mer langvarig enn det vi opplevde da vi kom til (i mitt tilfelle) England. I tillegg, om man har tilpasset seg godt og vært suksessfulle utenlands, vil man oppleve større vanskeligheter med å komme tilbake.

Most sojoumers worry before they leave home. They know they will miss family and
friends, and they are anxious about adjusting to new food, a different language, public
transportation, and so forth; but few sojourners worry about returning home.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg var både spent og nervøs da jeg dro hjemmefra - men jeg er ikke det når jeg nå skal reise hjem igjen. Jesse spurte meg; tror du det blir vanskelig å komme tilbake til Norge og passe inn liksom? Så lo vi, og ble enige om at; det skal nok gå fint, jeg passer nok inn - jeg har jo ikke akkurat glemt hvordan jeg snakker norsk! Men hvem vet, kanskje jeg har tatt for lett på det? Likevel, nå som jeg er forberedt på det kommende kultursjokket, blir det nok ikke så stort.

In an overseas culture, host nationals expect newcomers to make mistakes and be
different. Most intuitively understand that the sojourners will experience stress adapting
to the new physical and social environmental and will long for friends and family back
home.  At home, everyone expects the returnee to fit in quickly. They are much less tolerant of mistakes and have little empathy for the difficulties of reverse culture shock - it is not expected or accepted.

Kort sagt; vær tålmodige med meg mens jeg venner meg til den norske kulturen igjen. Jeg har ikke glemt den - men jeg har "nettopp" vent meg til den engelske kulturen. Da jeg dro hjemmefra, trodde jeg ikke den var så annerledes, men der tok jeg feil.

Sojourners want to share their overseas experiences with family and friends, yet this is avery difficult and painful task. After a few days of listening to anecdotes, viewingphotos, and receiving gifts, most quickly loose interest. Very often the most meaningsfulexperiences really cannot be communicated. These messages have little meaning to thosewho have never actually lived overseas. It is somewhat like trying to share fully thewonder of a sunset with a blind person.

Dette punktet er jeg mest bekymret for. Jeg vil ikke drukne dere i historier fra England. Jeg ønsker ikke å kjede dere. Men jeg vet at jeg kommer til å ha behov for å fortelle hva jeg har opplevd og dele mine erfaringer...

Avslutningsvis; Retro shock - bring it on!
3 dager til hjemreise...

The year is over...

Hey all.
I wanted to write a blogpost about my exchange year in England in English. That way everyone who (in some way) has been a part of it can read and understand it.

I applied to have an exchange year because I wanted to experience something different. Something extraordinary. I wanted to learn to speak English fluently. Become more independent. Grow as a person. Get to know another country, and another culture - from the inside. And now I've done that. I've also gotten to know myself better. And Norway and the norwegian culture. Consequently I can conclude that I have reached my goals - and fulfilled my big dream of living in England!

To start off I want to explain what it is like being an exchange student. To put it briefly: you become very sensitive. One minute you can be on top of the world because someone smiled at you. The next minute your world is tumbling because someone walked past you without saying 'hello' simply because they didn't see you. It can be difficult. However, when you learn to look beyond the negative moments, you can take pleasure in all the simple joys life has to offer. The joys you took for granted at home.
Another thing is that you remember things you normally wouldn't remember. I can remember my first day of school as if it was yesterday. I can remember who talked to me, who showed me around, and who said 'you can come with me if you'd like' when I felt (and probably looked) lost. I can remember things people have said to me during the year, and how they said it. In October I'd been in England for 2 months and had 8 months left. It felt like ages! Then I went to an event, and someone said to me; "next year when we're doing this, you won't be here...you should come back!". That was the first time I felt like 8 months was really nothing! It's strange to remember simple things like that, but it's good, and I don't ever want to forget anything that has happened this year. Good thing I've written this blog and kept a diary!

While in England, I've been living with a wonderful host family. They have made me feel at home, and included me as a part of their family. I have been so lucky and blessed! I have celebrated Christmas with them, we've had family dinners, they have met my parents, sisters and grandparents when they came to visit, and they have taken me to Scarborough, London, Birmingham, and several times to York. I can't express how much their hospitality has meant to me. I will definitely stay in touch, and come back to visit. Hopefully they'll come and visit me in Norway as well.

School is a chapter for itself. The norwegian and the english system are so different from each other. Neither of them are perfect - but if you mix them together I'm sure you would get a really good school system. In short the key differences are; rewards/sanctions, timetables, exams, safety, expectations, uniform, etc.. But that's not what I want to focus on. Everyone knows what it's like being new at a school. However, not that many knows what it's like being new at a school, all alone, in another country, having to speak another language. To be honest, I can be quite frightening. I had moments where I felt like I couldn't have a normal conversation, and I didn't feel like myself. Symptoms of culture shock... The first couple of days (for me) at school were kind of complicated. I didn't have a timetable because the school didn't know I was supposed to arrive that day (how odd), so I had a lot of free lessons. I didn't know anyone and I didn't have any work to do - so I was basically just sitting there. That was until I saw other people having free lessons. From that time onwards I was sitting with them, talking and playing cards - using my free lessons to get to know people. So that was good!

Moving on... As most of you probably know, I'm a leader in a childrens' choir in church at home, Rabakoret. I really enjoy this, and have missed it incredibly much this year. For this reason it has been extremely good to be part of a church here in England. I went from quite a big church to a small one. From Church of Norway to Church of England - Søm kirke to St. John's. And they actually are a bit different - but I like them both! St. John's is such a warm and loving church, where I've felt so welcome. I was also lucky enough to be a part of the best youth group, Space. I feel like I belong here, and I don't want to leave... The Sundays/Fridays (actually, the whole year..) simply wouldn't have been the same without everyone there. Thank you for being exactly who you are: Jess, Hannah, Rebecca, Andy, Benji, Joel, and David. Hope to see you in Norway in the future.

People ask me; "what's your best memory from England?", and want me to point out one thing in particular. But the truth is that the whole year has been so amazing. No matter how much I want to share my experiences with people at home, they will never be able to understand the extent of my experiences in England. And that's something that I think is sad. They will never understand the importance of it, and the influence this year will have on how I live my life onwards. Maybe to some extent, but not completely.

I have been thinking about how many decisions have led me to where I am now. And not only my decisions, but other people's choices as well. All our choices have made our roads cross, which I think is amazing! I've met so many wonderful, friendly, amazing persons and experienced incredibly much. I could have had a completely different experience of England if for example I had been placed somewhere else than Bedford. I've been so lucky, and I am so grateful!

Now, I guess what's left to tell myself is: don't cry because it's over - smile because it happened! Thank you, everyone who contributed to making this year so very memorable.

Julie xx
Wow, that itch to write resulted in a blogpost that was a lot longer than I had planned.

Cambridge med jentene

I går dro jeg, Stine, Lea, Amalie, Marte, Alina, Daniela og Joelle til Cambridge sammen. Det var en utrolig koselig tur! Når 8 jenter drar på tur sammen kan det lett bli litt stress, f.eks. ved at noen vil hit, mens andre vil dit - men gårsdagen var fantastisk og avslappende fra begynnelse til slutt. Vel, vi løp riktignok for å rekke bussen hjem, men sett bort i fra det...

Vi spiste lunsj i en park, went punting on the river Cam, shoppet, og avsluttet dagen på Pizza Hut. Og været var fantastisk! Sol og kjempevarmt.

Bildedryss:

"Now the building on the left hand side....... Harry Potter! The scene where he first learnt to use his broomstick...(alle tar opp kameraene og knipser)...was shot in Oxford. I wouldn't have made you take pictures of that building if I hadn't said that". Haha. In my defense; jeg tok bildet på vei tilbake, fordi jeg visste det ikke var sant)

Se så mye folk!

Denne dagen går definitivt inn på listen over høydepunkter i utvekslingsåret. Fantastisk tur med herlige jenter.

Ice skating in Milton Keynes

Sixth form dro på tur til Planet Ice i Milton Keynes i dag. Det var kjempegøy! Veldig lenge siden jeg har stått på skøyter, men det gikk fint - jeg klarte det fortsatt, haha. Noen av de andre hadde aldri gått på skøyter før, så det var morsomt å se dem prøve seg frem. Jeg og Helene prøvde oss på noen 'piruetter', og fikk høre hvor flinke vi var. Hoho. Flinke i England, rubbish i Norge - men gøy hadde vi det! Bildedryss og mini-film:

Dagens kommentar fra Manpreet: "Look at our gang. Really multicultural. No white people". Haha! Helena ser på Helene og meg og sier 'hun mener britiske..'. :-)

SUNday

Jeg må bare si det: alle sier at the UK er kjent for gråvær og regn, men det har vært minimalt av det i løpet av de 7 månedene jeg har vært her. Hver søndag siden oktober har jeg gått til kirka, og først forrige søndag regnet det så vi tok bilen i stedet for.

I dag var det, once again, nydelig vær. Jeg gikk til kirka i sommerkjole (med tights og genser, ja) uten å fryse. Etter gudstjenesten var vi som vanlig inne i the Church Hall og snakket med andre. Hyggelig som alltid, og fikk mange kommentarer om at kjolen min var så fin. Så gikk jeg inn på det lille rommet hvor barna lekte, og ei jente (som jeg ikke kjente) kom løpende bort til meg. "Pretty dress!" sa hun, og gav meg en stor klem. "I remember you from  when you were on TV!". "What? I've never been on TV...". "Oh... looks like it". Hun trodde hun hadde sett meg på X-factor. Så søt.

Etter kirkete dro vi til the embankment og spiste lunsj. Cookies, rislapper, sausage rolls, bananer og druer. Veldig koselig i det herlige været.

Deretter dro vi til John og Judith's, hvor Becky og Dom også var, med barna. Der er det alltid så koselig å komme inn for man blir så godt tatt imot, både av voksne og barn. "Julie!" hørte jeg, og så Gracie og Harry komme løpende mot meg for å gi meg klem. Herlige. Ble med dem ut i hagen, hvor Gracie og Georgia letet etter marihøner, og så hjalp jeg Harry å sykle. 

Hjemme satte vi på musikk fra Kids' Church og sang/danset/spilte luftgitar, før vi avsluttet dagen med deilig roast dinner! :)

Til slutt litt ny info. Jeg trenger ikke få C i alle fagene mine. Puhh, da trenger jeg ikke bruke energi på å bekymre meg. Pappa ringte å snakket med rådgiveren for noen dager siden, og ble fortalt at de (skolen i Norge) var fullstendig klar over vanskelighetsgraden av den engelske skolen og at de bare krever at vi består fagene. Han hadde også sagt at elever som kom tilbake etter et år i England og som hadde klart seg bra der, hadde et veldig godt grunnlag for 3. klasse. 

Det stemmer med det lærerne her i England også sier. "A-levels er vanskeligere enn universitetet". I'm not gonna lie, jeg kommer til å være stolt av meg selv - med god grunn - når jeg har fullført dette året!

Risengrynsgrøt

Dere aner ikke hvor godt dette smakte! Himmelsk. Evigheter siden jeg spiste risgrøt sist. Resten av grøten er lagd om til rislapper som vi skal ta med som lunsj til kirka i morgen. Stort smilefjes.

Survey: Use of laptops in lessons

Hypothesis:

"When laptops are used in the right way, they can be a very useful tool for learning".

Sampling frame: Year 12 students in Kristiansand, Norway and in Bedford, England.

Laptops are used evevrywhere in todays' society, both for private and professional use. Because of this it is a bit artificial if it's not used in schools for educational purposes. A big part of this, I would argue, is because teachers are afraid, for instance that students will  cheat. But why should schools be so different from the world outside the classroom?

Research carried out on Norwegian students
In Norway all students are given a laptop when they start in year 11. In the survey they were asked questions where their answers would help to prove or disprove my hypothesis.

80% of the students said that it is not harder to concentrate when they have laptops and internet access in lessons. 100% of the participants said that they use their laptop to take notes from what the teacher is saying. Many of them also search for information they can't remember etc. on the internet. However, distractions such as music and blogs also occur. Facebook, twitter and online newspapers are also used, but I would argue that this is not a bad thing. As long as it is used for the right purposes it could actually be a good thing.

On a scale from 1-5 (where 5 is the best) the students rate their teachers' digital skills as between 2 and 3. 90% rate their peers as 4 or 5, and 80% rate themselves as 4 or 5. This shows that students see themselves as having extremely good digital skills. However when they are asked what resources/tools they would use to make a presentation together with a group, all of them (100%) included Microsoft Powerpoint in their answer.
The survey shows that the resources all of the students know are resources they have been taught in school (MS PowerPoint, MS Word, It's Learning/VLE, online dictionary) or shown by friends (Facebook/Twitter and blog). Very few have knowledge about Google Docs, Inspiration, WolphramAlpha, Prezi, Geocaching and Flickr.

70% of the students say they prefer typing on the computer. They argue it's quicker, neater, can easily be edited, printed and it is a lot easier to keep a good system. The remaining 30% prefer handwriting, and explain their answer by saying that they learn more and don't get distracted by other things. I would suggest that this shows a level of maturity, both by the students who can use laptops without getting distracted, and by those who choose handwriting because it's for their own good.

Of other things worth mentioning that was found in the survey is;

• 60% of the participants think that the digital skills of their teachers would improve fastest if their teachers dared to open up for the possibility that digital skills are something we learn from each other (also teachers from students).
• When they were asked what they thoight would have the best effect on learning, 50% of the students answered free text books and stationary, while 50% answered free laptop/iPads with all necessary resources installed or avaliable online.

Research carried out on English students

The 'trend' of rating students better than teachers in terms of digital skills also appear among the English students, but here students seem to know about far less resources than the norwegian students. All of the participants said they prefer typing on the computer rather than handwriting, and nearly 70% of them said they would like to use laptops in lessons. When they were asked to mention advantages of this, they suggest it's easier, quicker, and more motivating as it is a different way of learning. The ONE disadvatage they mention is distraction. I would argue that this possible distraction easily could be avoided simply by the teacher who should design the lessons in a way that students can use the computer effectively.

70% of the english participants believe that free laptops/iPads with all necessary resources installed will give the best effect on learning.

Happy day

Vi fikk tilbake corseworket i dag (adaptive writing + commentary) fra ms. Zafir, og jeg er kjempefornøyd med resultatet. Jeg fikk A! Best av alle i klassen, woop! Det er lov å være stolt da... Det var bare meg og Zoe som fikk A'er - ut av 20 fikk hun 17 og jeg 18 marks :) Håper det går like bra med den andre delen av courseworket (text study) som vi leverte i dag. Blir spennende å se - jeg har definitivt brukt mer tid på den delen så.

Del 2 av matteeksamen var også i dag. Den skulle begynne 1.55, men da meg og Helene kom dit 1.40 var det ingen utenfor sportshallen! Det viste seg at eksamenen hadde begynt en time tidligere - og vi hadde ikke fått beskjed! Det ordnet seg veldig greit, men vi var rimelig oppgitt da vi måtte gå inn i sportshallen en time etter alle de andre 250 elevene som satt og jobbet.

I går, etter gudstjenesten, var det ei dame som kom bort til meg og lurte på om jeg var ny der siden hun ikke hadde sett meg før. Jeg ser ikke på meg selv som ny der lenger, jeg hører til der nå, så jeg svarte at jeg hadde vært der i 6 mnd og at jeg var fra Norge. "Oh, ok! You're a very pretty girl" sa hun. Aaw, så skjønn :)

Like I said, jeg føler jeg hører til der nå, og i går følte jeg at jeg klarte å være helt meg selv. Jeg kan engelsk liksom, men noen ganger blir de sosiale evnene dårligere når man skal fortelle noe eller tulle. Men i går klarte jeg å tulle. Høres kanskje rart ut, men det var så godt! De andre tuller med meg stadig vekk, så det var godt å føle at jeg klarte å tulle tilbake, lol...
Person1: 'Do you have different plugs in Norway?'
Meg: 'No, you have different plugs in England!'
Person3: 'Ohh....I think we should beat her up...'.
Haha, made my day :) Pluss en del andre ting, som at en av dem leste norsk med en blanding av tysk, dansk og kinesisk aksent. Elsker søndager. Så ble jeg gratulert for å være blond..den spøken klarte jeg ikke tulle tilbake på, for jeg skjønte ikke hvorfor jeg var blond. Vittig var det uansett. (Skjønner nå at dette won't make any sense to you, for dere skjønner ikke contexten, haha).

Before I die...

Noen ting jeg allerede har gjort:

A pinch and a punch for the first day of the month

Mens vi ventet på minibussen til Wootton i dag kom en av lærerne inn for å fikse arket hvor vi 'signer' inn/ut. Hun spurte hvilken dato det var - 1. mars - og så tok hun en runde rundt i rommet og kløp oss i armen og sa "A pinch and a punch for the first day of the month". Det er visst noe de gjør hver første dag i måneden, for å få good luck resten av måneden. Og så er det jo en grunn til å klype/slå noen uten å få noe igjen (for man kan ikke gjøre det tilbake), hehe.

And now for something completely different... (Monthy Python)

Vi hadde mock exam i Spansk forrige uke. Vi hadde det i November også, og da fikk jeg E/F/U, husker ikke helt. Denne gangen fikk jeg A! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det - det var veldig overraskende og helt uventet. I tillegg hadde vi muntlig, og det var jeg one mark off a B, som vil si at jeg fikk en sterk C, noe jeg er kjempefornøyd med! Om det bare kan gå så bra på den ordentlige eksamenen i Mai.......

Våren er her (i hvert fall i dag)

I går var det freeezing ute, så jeg antok at det var det i dag også. Tok derfor på meg den gode, varme jakke og skjerfet jeg fikk av venninnene mine til jul. Det viste seg å bli helt unødvendig. Jeg dro hjemmefra 7.15 i dag morges, og det må ha vært 11-12 grader da. Utover dagen ble det bare varmere (opp i mot 18 tror jeg), så meg og Helene var ute og gikk tur i Elstow i finværet. Stoppet på en lekeplass og lekte litt - må leke fra oss nå som vi snart er 18! :) Bildedryss:

Og så fikk jeg endelig sendt pakkene til Ingrid og Karoline. Jeg er så treig.... unnskyld! Men bedre sent enn aldri... Tror forresten det står 'lykke til med lappen' på bursdagskortene deres, hehhh. Sånn går det når man er treig. Gratulerer igjen - dere er flinke! ♥

Mandag

Gårsdagen var så bra. Jeg smiler enda :-) Ville bare si det..

Har jeg sagt hvor mye jeg elsker søndager?

I dag var min første gang som leder i Kids' Church. Det var maks 10 barn der, 4 voksne, og meg og Andrew som youth leaders. Vi sang noen sanger, lekte litt, og en av de voksne hadde andakt. Da vi sang kom to søstre bort og holdt meg i hendene. Kjempesøte! Hun ene dillet med håret mitt da vi satt og hørte på andakten, og - wait for it - did a massive sneeze, og jeg kunne bare forestille meg hvordan alle bakteriene sprutet ut, haha! Ler av det enda...

På SPACE hadde vi boysstuff/girltalk, som kort fortalt betyr at vi deler oss i to og snakker oss gjennom et par spørsmål. Etter det spiste vi kake (som Jess hadde med, hun fylte 21 for noen dager siden) og lagde pannekaker. På tirsdag er det Shrove Tuesday i England, eller Pancake Day. Det er dagen før fastetiden. Litt sånn som vi lager fastelavensboller vil jeg tippe.. I dag lurte de på om vi hadde UNO i Norge. Jepp. Benji beklaget seg for at han hadde spurt om vi spiller fotball i Norge, for han hadde nemlig funnet ut at Norge var mer teknisk utviklet enn Britain. Haha... :)

Benji's pannekake. Fristet ikke så veldig, men den så jo.. fin ut, haha

Etter kake/pannekaker spilte jeg av Rabakorets engelske sanger på høyttalerne. De likte dem, danset i vei og digget til musikken. "I love this! Your choir is amazing.." sa en av dem. Da vi hadde hørt gjennom alle de 6 sangene, spurte Benji "But what are they actually singing?". Hehe, jeg hadde forutsett det spørsmålet. Barn i alderen 4-13 år er jo ikke de beste til å synge engelsk. Jeg husker selv da jeg lærte en sang for 10 år siden (!).. Jeg sang 'oh my sorry joys, my spiri-sing' når det riktige var 'oh my soul rejoice, my spirit sing'. Men som 7-åring har man ikke hørt ordene 'rejoice' eller 'spirit'. Anyway, nå skal jeg lære dem 2-3 sanger, og så vil de at jeg skal lære dem til barna i kirka - og at vi skal fremføre på en familiegudstjeneste. Awesome!

Nå kjenner jeg (for første gang) at jeg ikke vil hjem om 4 måneder. I tilfelle vil jeg ta med meg St. John's Church og SPACE! Vet jeg kommer til å savne dem like mye som jeg savner Rabakoret nå.

London Zoo

I dag dro jeg, Becky, Georgia, Jade, Gavin og Veronica til London Zoo. Vi tok toget til King's Cross, tuben til Camden Town, og gikk opp til Regents park, hvor zoo'en var. Det var en veldig fin dyrepark - men så er jeg vant til Kristiansand Dyrepark, og er ikke rette personen til å dømme objektivt. Selvfølgelig sammenligner jeg... 

En ting er at dyreparken faktisk er mye større. Vi brukte ca 5 timer på hele parken. På den tiden ville man ikke rukket halve dyreparken en gang. (Ville man? Man ville kanskje det..). Men det er jo på grunn av alle aktivitetene som kommer i tillegg, e.g. Badelandet, Kardemomme by, Kjuttaviga... 

Jeg gjorde litt research når jeg kom hjem, og fant ut at London Zoo er 145 mål (36 acres), mens Kristiansand Dyrepark er 600 mål (150 acres). Men altså, de hadde noen dyr som ikke er i DP, f.eks. gorillaer - så det var gøy å se dem. Og pinviner og sommefugler. Bildedryss:

OOOOOG:

Enda en Harry Potter-location jeg har vært på :)