En erfaring å ta med meg videre

Det å stå foran en folkemengde er ikke alltid like lett. For noen er det piece of cake, for andre er det kanskje noe av det skumleste de gjør. Kanskje kommer det an på størrelsen på folkemengden, eller så handler det om å kjenne menneskene du skal stå foran. Eller kanskje motsatt; at det er lettest når du ikke kjenner dem? Alle er forskjellige.

Jeg er en av dem som liker best å stå foran der jeg kjenner dem som hører eller ser på. Så lenge jeg vet hvem alle er og er godt forberedt - da føler jeg meg trygg. Men noen ganger må man ta sjangser, og bare hive seg utpå. Jeg går på lederkurs i kirken (TØFF) og i løpet av kursperioden skal vi lære oss bl.a. å bli tryggere til å stå foran mennesker og snakke. Men dette skulle ikke handle om TØFF..

Jeg tok en sjanse på torsdag. Jeg ble spurt om å dirigere kirkas barnekor på gudstjenesten, og

jeg sa Ja, det kan jeg. Jeg så på det som en bra måte å våge noe. Gjøre noe jeg ikke har gjort før. Dere skulle bare ha visst hvor nervøs jeg var i går kveld. Vondt langt inn i magen, og følte jeg var på vei til å bli syk. Mentalt liksom. Det var helt grusomt. Noe som hjalp meg veldig var å be. Og en ting til; Kristuskransen som vi lagde på TØFF-turen, med perler av hver sin betydning. (Se bildet.)

I morges var jeg også ganske nervøs (men betydelig roligere enn i går!). Jeg klarte til og med å forsove meg - noe som vel er stikk motsatt av det som er normalt når man gruer seg til noe; da får man vel ikke sove i det hele tatt. Men altså, jeg rakk det veldig bra, så det var ikke noe problem. Koret kom, stilte opp på rekker og gikk inn i prosesjon. På plass i kortrappene sang vi 6 sanger. Det gikk kjempebra, enda vi ikke var mange, og det var heller ikke overveldene trøkk i dem. Forståelig. De er ikke vant til at jeg dirigerer. Og jeg er ikke Elin - som er den fødte kordirigent og et stort forbilde for alle barna. Men da presten ville vi skulle synge en sang til på slutten, trådte de til som bare Raba kan. Rababarna må være de herligste ungene som finnes ♥ I love you ♥

Jo, så må jeg ikke glemme. Jeg fikk hodelykt av presten :) "Julie, du vikarierer jo for Elin i dag, kan ikke du komme opp å pakke opp denne pakken?" Så gjorde jeg det da - litt i sjokk da, var jo helt totalt uventet at jeg skulle opp foran menigheten liksom (bortsett fra å dirigere da, haha) - og inni var det en hodelykt. Så fortalte han at "Julie er med som TØFF-ungdom også, og har vært på tur i helga. Og der lagde de Kristuskranser" og så måtte jeg jo vise frem min kristuskrans som jeg hadde rundt håndleddet. Jeg følte faktisk at den kransen ga meg en slags trygghet i dag.

Dette ble jo både et personlig- og et tema-innlegg i samme. Min oppfordring til dere: grip sjansen når den byr seg - du kan vokse på det! Å få dirigere Raba var en erfaring som jeg kommer til å ta med meg videre - og som jeg tror at jeg vokste på. Det er ikke alltid like lett å begi seg ut på noe som er ukjent - men jeg oppfordrer fra nå av folk til å ta en sjanse. Gud er med deg. Gud via Kristuskransen ble min støttespiller i dag, og kommer til å være god å ha fremover.

- Julie Egeland