Mørket er i ferd med å vike for lyset. Klokkeviserne forteller meg at klokka er 7. Måkene skriker ute på den lyseblå himmelen. De flyr høyt og roper til meg at jeg skal stå opp. Jeg gjør det, for det er umulig å få sove slik som de bråker. Jeg går ut på brygga. Den knirker, som om den vil fortelle meg noe. Jeg ser ned på vannet. Det blunker til meg. Jeg ser på trærne, de står der helt stille. Jeg løper inn og henter bikinien min, for nå skal jeg jammen meg ha et morgenbad. Jeg ser meg rundt. Ikke en levende sjel er å se. Bare meg, noen fjærkledde bråkmakere, og Olavsundet som sola gliser ned til. Idet jeg stuper uti, stanser tiden for å lytte til plasket. Hodet treffer vannkanten, og tusen små istapper fester seg til kroppen min. Jeg får gåsehud, men har ikke tenkt å gå opp med det første. Noen måker som ligger og dupper litt lenger borte på den blå fløyels duken, glaner på meg, før de bruser med vingene og flyr av sted med sine oransje nebb, som skriker. Jeg legger på svøm, og bruker armene til å dele vannet i to for å komme meg framover. Jeg kommer over til den andre sida av bukta, og kravler opp på et svaberg. Der ligger jeg i ro, mens vannet renner av meg, som om noen vrir en svamp. Fortsatt er det ikke en sky å se på den lysende himmelen. Jeg kjenner at det er godt å ha en årstid hvor man slipper å dra på seg tykke klær og sko, men bare kan løpe ut barbeint, og rope av glede, akkurat som måkene gjør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar