Før jeg dro til England, hadde jeg aldri hatt en normal samtale med en engelsk person.
Jeg likte ikke egentlig å dra alene noe sted.
Det ville ikke falt meg inn å dra på dagstur til en annen by (mest fordi det er så store avstander her i Norge....)
Jeg likte ikke å snakke engelsk med andre (med unntak av engelsktimene på skolen).
Når jeg var i England, opplevde jeg å føle meg som en skikkelig outsider.
Jeg opplevde å føle at jeg ikke klarte å ha en normal samtale.
Jeg gråt meg i søvn (riktignok bare to-tre ganger! takk og lov)
Jeg lærte å takle hjemlengsel og savn - og opplevde å føle at det faktisk kan være godt å savne noen/noe, og også vite at man var savnet.
Jeg lærte meg selv bedre å kjenne, i forhold f.eks. egenskaper og grenser.
Jeg dro til mange forskjellige steder i Storbritannia; London, Cambridge, Oxford, Edinburgh, Wales (Snowdonia), York, Scarborough...
Jeg tok tog flere ganger enn jeg har gjort i hele mitt liv.
Jeg drakk flere kopper te enn jeg drakk glass med vann.
Jeg begynte å gå i kirka hver søndag - rett og slett fordi jeg fikk gode venner og en tilhørighetfølelse der.
Jeg lærte å bruke penger, og føre budsjett og regnskap.
Jeg tok ansvar for meg selv.
Jeg bodde hos en familie, og var som en del av den - så jeg var ikke left on my own!
Nå har jeg blitt mer selvstendig.
Jeg er mer selvsikker. Tror mer på meg selv.
Det kommer helt naturlig å snakke engelsk.
Norsken min blir noen ganger blandet med engelsk, og til tider spansk (særlig om jeg har vært veldig fokusert..)
Jeg savner folk fra 'mitt andre hjemsted'.
Bedford vil nok være 'min andre hjemby' i lang tid fremover.
Minnene og erfaringene jeg har med meg fra England, vil alltid være med meg. Det er ikke noe som bare blekner etter en stund.