Goodbye party at -SPACE-

Familie - nå har dere noe å lese mens dere rastløst venter på meg, hehe.

I går var en lang dag. Jeg følte ikke at jeg skulle dra tilbake i dag - føltes heller som om jeg skulle på en rather long summerholiday for så å komme tilbake i august... Jeg gjorde ferdig all pakkinga på morgenen, bare slappet av resten av dagen. Helt til jeg skulle på Space, ungdomsgruppa i kirka, for siste gang. 

Jeg visste at de visste det var min siste gang - men jeg hadde ikke forventet alt det de hadde gjort! Bakt kaker, hengt opp norsk og engelsk flagg, pyntet med banner og stort bilde av oss, kjøpt pizza, brus, crisps etc.  Og så hadde de laget T-skjorter. Det var det vittigste! Veldig intern humor.. :-) Vertsfamilien min visste om det, og var med inn på begynnelsen. Georgia gjorde en god jobb med å  holde det hemmelig. Helt til vi svingte inn på parkeringsplassen, og vi så guttene løpe inn i hallen. "Do you know why they're running?" sa hun med et stort smil. Bless her :)

Og så hadde de laget minnebok til meg! Alle hadde skrevet litt i den - og det er bare så koselig! Setter så utrolig stor pris på bare det at de har tatt seg bryet og gjøre det, men også alt de har skrevet.

Vi spilte frisbee (bare litt, for det var veldig mye vind), lekte en ny lek (som var utrolig morsom! sånn med å flytte et bein og ikke falle - don't you just love my blog explanations?), hørte på musikk og snakket. Jeg kommer til å savne denne gruppa så vanvittig mye! Håper vi kan klare å holde kontakten, og at vi får til at de kommer til Norge. Jeg skal i hvert fall tilbake å besøke dem!

Beste gjengen!

I'll miss you too! Thanks Rebecca!

Thank you, Hannah!

Aaaaw!! Skjønner dere internhumoren vår? haha

Retro shock - bring it on!

Jeg leste en artikkel kalt "The process of reentry" av Gary Weaver, som kort sagt handlet om å komme tilbake til sin egen kultur etter å ha bodd utenlands, og jeg tenkte at det var noe jeg burde dele på bloggen. Da jeg kom til England, ble jeg fortalt om hvordan jeg kom til å oppleve et kultursjokk. Jeg ble aldri truffet av et stort sjokk slik jeg så for meg da jeg hørte ordet, men symptomene kom litt etter litt. Dette har jeg sikkert skrevet om før...

Nå som vi skal hjem igjen, har vi blitt fortalt om noe kalt "Retro Shock" / "Reverse Culture Shock" / "Reentry Transition Stress". Dette kultursjokket skal visstnok være alvorligere og mer langvarig enn det vi opplevde da vi kom til (i mitt tilfelle) England. I tillegg, om man har tilpasset seg godt og vært suksessfulle utenlands, vil man oppleve større vanskeligheter med å komme tilbake.

Most sojoumers worry before they leave home. They know they will miss family and
friends, and they are anxious about adjusting to new food, a different language, public
transportation, and so forth; but few sojourners worry about returning home.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg var både spent og nervøs da jeg dro hjemmefra - men jeg er ikke det når jeg nå skal reise hjem igjen. Jesse spurte meg; tror du det blir vanskelig å komme tilbake til Norge og passe inn liksom? Så lo vi, og ble enige om at; det skal nok gå fint, jeg passer nok inn - jeg har jo ikke akkurat glemt hvordan jeg snakker norsk! Men hvem vet, kanskje jeg har tatt for lett på det? Likevel, nå som jeg er forberedt på det kommende kultursjokket, blir det nok ikke så stort.

In an overseas culture, host nationals expect newcomers to make mistakes and be
different. Most intuitively understand that the sojourners will experience stress adapting
to the new physical and social environmental and will long for friends and family back
home.  At home, everyone expects the returnee to fit in quickly. They are much less tolerant of mistakes and have little empathy for the difficulties of reverse culture shock - it is not expected or accepted.

Kort sagt; vær tålmodige med meg mens jeg venner meg til den norske kulturen igjen. Jeg har ikke glemt den - men jeg har "nettopp" vent meg til den engelske kulturen. Da jeg dro hjemmefra, trodde jeg ikke den var så annerledes, men der tok jeg feil.

Sojourners want to share their overseas experiences with family and friends, yet this is avery difficult and painful task. After a few days of listening to anecdotes, viewingphotos, and receiving gifts, most quickly loose interest. Very often the most meaningsfulexperiences really cannot be communicated. These messages have little meaning to thosewho have never actually lived overseas. It is somewhat like trying to share fully thewonder of a sunset with a blind person.

Dette punktet er jeg mest bekymret for. Jeg vil ikke drukne dere i historier fra England. Jeg ønsker ikke å kjede dere. Men jeg vet at jeg kommer til å ha behov for å fortelle hva jeg har opplevd og dele mine erfaringer...

Avslutningsvis; Retro shock - bring it on!
3 dager til hjemreise...

A trip to Heartbeat country

Fra torsdag til søndag var jeg med familien min til York. Jeg hadde et ønske om å dra til Aidensfield, den fiktive landsbyen fra TV-serien 'Heartbeat', så på fredag dro vi på dagstur dit. Vi tok damptog fra Pickering til Goathland. Stasjonen i Goathland er også brukt som Hogsmeade Station (dit de kommer etter å ha løpt gjennom veggen på King's Cross) i Harry Potter. Goathland aka Aidensfield var kjempefint. Et veldig rolig og idyllisk sted. Selvfølgelig hadde det vært enda vakrere om sola hadde skint... Bildene nedenfor viser hva vi så i Aidensfield:

The steam train called 'Cock O' the North' arriving Pickering

Bernie Scripp's garage

Butikkene

"Heartbeat, why do you miss when my baby kisses me..."

Aidensfield police car

Beautiful, init?

Aidensfield Arms - Oscar Blaketon's Pub
(aka The Goathland Hotel)

Ser for meg de gamle politibilene kjøre i full fart her, haha...

Goathland Station aka Hogsmeade Station in Harry Potter

The train - på vei tilbake satt vi i en egen kupé (?) sånn som i Harry Potter. Morsomt.

De andre dagene i York gikk til å være sammen med familien, snakke og spise god mat. Lørdag var jeg og Becky på shopping i byen, og så var vi på York Designer Outlet hvor jeg fikk kjøpt meg en ekstra koffert til hjemreisen.

5 dager igjen til jeg er tilbake i Norge... Merkelig.

The year is over...

Hey all.
I wanted to write a blogpost about my exchange year in England in English. That way everyone who (in some way) has been a part of it can read and understand it.

I applied to have an exchange year because I wanted to experience something different. Something extraordinary. I wanted to learn to speak English fluently. Become more independent. Grow as a person. Get to know another country, and another culture - from the inside. And now I've done that. I've also gotten to know myself better. And Norway and the norwegian culture. Consequently I can conclude that I have reached my goals - and fulfilled my big dream of living in England!

To start off I want to explain what it is like being an exchange student. To put it briefly: you become very sensitive. One minute you can be on top of the world because someone smiled at you. The next minute your world is tumbling because someone walked past you without saying 'hello' simply because they didn't see you. It can be difficult. However, when you learn to look beyond the negative moments, you can take pleasure in all the simple joys life has to offer. The joys you took for granted at home.
Another thing is that you remember things you normally wouldn't remember. I can remember my first day of school as if it was yesterday. I can remember who talked to me, who showed me around, and who said 'you can come with me if you'd like' when I felt (and probably looked) lost. I can remember things people have said to me during the year, and how they said it. In October I'd been in England for 2 months and had 8 months left. It felt like ages! Then I went to an event, and someone said to me; "next year when we're doing this, you won't be here...you should come back!". That was the first time I felt like 8 months was really nothing! It's strange to remember simple things like that, but it's good, and I don't ever want to forget anything that has happened this year. Good thing I've written this blog and kept a diary!

While in England, I've been living with a wonderful host family. They have made me feel at home, and included me as a part of their family. I have been so lucky and blessed! I have celebrated Christmas with them, we've had family dinners, they have met my parents, sisters and grandparents when they came to visit, and they have taken me to Scarborough, London, Birmingham, and several times to York. I can't express how much their hospitality has meant to me. I will definitely stay in touch, and come back to visit. Hopefully they'll come and visit me in Norway as well.

School is a chapter for itself. The norwegian and the english system are so different from each other. Neither of them are perfect - but if you mix them together I'm sure you would get a really good school system. In short the key differences are; rewards/sanctions, timetables, exams, safety, expectations, uniform, etc.. But that's not what I want to focus on. Everyone knows what it's like being new at a school. However, not that many knows what it's like being new at a school, all alone, in another country, having to speak another language. To be honest, I can be quite frightening. I had moments where I felt like I couldn't have a normal conversation, and I didn't feel like myself. Symptoms of culture shock... The first couple of days (for me) at school were kind of complicated. I didn't have a timetable because the school didn't know I was supposed to arrive that day (how odd), so I had a lot of free lessons. I didn't know anyone and I didn't have any work to do - so I was basically just sitting there. That was until I saw other people having free lessons. From that time onwards I was sitting with them, talking and playing cards - using my free lessons to get to know people. So that was good!

Moving on... As most of you probably know, I'm a leader in a childrens' choir in church at home, Rabakoret. I really enjoy this, and have missed it incredibly much this year. For this reason it has been extremely good to be part of a church here in England. I went from quite a big church to a small one. From Church of Norway to Church of England - Søm kirke to St. John's. And they actually are a bit different - but I like them both! St. John's is such a warm and loving church, where I've felt so welcome. I was also lucky enough to be a part of the best youth group, Space. I feel like I belong here, and I don't want to leave... The Sundays/Fridays (actually, the whole year..) simply wouldn't have been the same without everyone there. Thank you for being exactly who you are: Jess, Hannah, Rebecca, Andy, Benji, Joel, and David. Hope to see you in Norway in the future.

People ask me; "what's your best memory from England?", and want me to point out one thing in particular. But the truth is that the whole year has been so amazing. No matter how much I want to share my experiences with people at home, they will never be able to understand the extent of my experiences in England. And that's something that I think is sad. They will never understand the importance of it, and the influence this year will have on how I live my life onwards. Maybe to some extent, but not completely.

I have been thinking about how many decisions have led me to where I am now. And not only my decisions, but other people's choices as well. All our choices have made our roads cross, which I think is amazing! I've met so many wonderful, friendly, amazing persons and experienced incredibly much. I could have had a completely different experience of England if for example I had been placed somewhere else than Bedford. I've been so lucky, and I am so grateful!

Now, I guess what's left to tell myself is: don't cry because it's over - smile because it happened! Thank you, everyone who contributed to making this year so very memorable.

Julie xx
Wow, that itch to write resulted in a blogpost that was a lot longer than I had planned.

Brighton

I dag har jeg vært på dagstur til Brighton med denne fine gjengen. Veldig bra tur, om man ser bort ifra det typisk Britiske været. 

The Royal Pavillion

Dette var siste gangen jeg så Daniela, Stine og Lea i England... Trist - men vet at jeg treffer dem igjen en dag. Daniela og jeg bor i samme by, så vi kommer garantert til å treffes. Vi planlegger også å besøke Stine, og at hun kommer til K-town. Og selvfølelig skal vi holde kontakt med Lea via FB og Skype, og forhåpentligvis møtes igjen en gang.

Siste søndag i Bedford

I dag var min siste søndag i Bedford, siden vi drar til York neste helg. Meaning: Min siste gudstjeneste i St. John's. Kjempetrist... Jeg klarte meg fint, helt til siste sangen var over og vi skulle gå ut. Da klarte jeg ikke holde tilbake tårene lenger. Tanken på hvor utrolig heldig jeg er som har fått være en del av den kirka, og hvor mange fantastisk hyggelige mennesker jeg har snakket med og blitt kjent med. Etter noen trøstende ord, klemmer, og litt fotografering (måtte ha noen bilder av kirka), gikk vi inn i hallen for å drikke te - for te fikser alt! Hehe :-) Sto lenge og snakket med Jess, Hannah, Rebecca, Andy og Benji. To uker til neste gang jeg ser dem - og det er også siste gang før jeg reiser hjem... :-(

En av sangene vi sang i dag:

Besteforeldrebesøk

Forrige fredag kom mine 4 spreke besteforeldre på besøk til meg. De kom ganske sent (på grunn av en taxi som ikke kom for å hente dem), så vi rakk bare å catche up litt over middag før jeg dro hjem. Lørdag dro vi til Cambridge. Været var fantastisk, og Cambridges gater og parker var fulle av folk. På kvelden dro vi tilbake til Bedford, og hjem til meg hvor de fikk møte vertsfamilien min. Det var kjempekoselig! Vi snakket masse, og så fotballkamp og Eurovision (hvor Norge tapte begge deler..). Søndag var vi i kirka. Jeg hadde gledet meg til å ta dem med dit, fordi St. John's har vært en viktig del av året mitt her. Ekstra gøy var det da vi kom og fikk vite at det skulle være to barnedåper den dagen! Så fikk vi oppleve det også :-) Etter kirka gikk vi til Alex's foreldre. En herlig dag med god mat, croquet, og hyggelig selskap!

Mandag til onsdag dro vi til London. Tour bus rundt om i byen på mandag, shopping og litt mer sightseeing på tirsdag, og shopping på onsdag før hjemreisen startet i 13-tida. Det var en kort oppsummering av 5 flotte dager. Avskjeden var ikke så trist, for jeg skal jo hjem om 2 små uker.

Tirsdag kveld var vi på Her Majesty's Teathre og så The Phantom of the Opera. Storslagent! Helt fantastisk musikal; skuespillerne/sangerne, musikken og kulissene.