19. februar 2010

Bilder jeg har tatt

En ting å si: Speilrefleks er digg! Lånte bestefars da vi var på hytta forrige helg. Her er noen av bildene jeg tok:

Varme...
Vet ikke hvorfor de to bildene ble så ulike - det var blits på begge ganger. Antar det har noe med fokuseringen å gjøre.
Lang lukkertid. Stilig funksjon. Er vel ekstra tøft når du tar bilde av biler som kjører forbi - du skjønner hva jeg mener? Her er det bilde av peisen, haha :)

Gitarbilder - veldig fornøyd med dem:


Du kan få bruke dem om du vil - men kun dersom du krediterer meg - Creative Commons er det ikke det det heter? Skal opprette meg en konto på Flickr, og etterhvert skaffe meg mitt eget Speilreflekskamera. Etter hvert... når jeg vil bruke penger på det... en gang... jeg er unormalt god til å ikke bruke penger :)

Hva synes du om bildene mine?
- Julie Egeland

11. februar 2010

Befolkning og befolkningsutvikling

Jeg gjør oppmerksom på at den ene læreboka som informasjonen nedenfra er hentet fra, er 10 år gammel! Innlegget ble imidlertid oppdatert 28.03.11.


Befolkning og befolkningsutvikling


Jordas befolkning
Ved årtusenskiftet var verdens befolkning omkring 6 milliarder mennesker, og tallet stiger raskt. Hvert sekund vokser befolkningen medi overkant av 2,5 mennesker. Det betyr en økning på ca 155 msk i minuttet - og omtrent 80 millioner i året. Befolkningsveksten er i dag i underkant av 1,5 % per år. Man antar at vi iløpet av 2011 vil bli 7 milliarder mennesker på jorda!


10. februar 2010

Orddelingsfeil - eller ord delings feil?

Det hender jeg blir oppgitt av å lese orddelingsfeil. Ord som er delt - men som ikke skal deles. Ord (eller setninger) får en helt annen betydning når et ord er delt feil. Se på disse eksemplene:


Er det mulig? Morsomt er det jo, men at et voksent menneske (jeg antar det er voksne som har skrevet disse) er i stand til å skrive slik, og ikke reagere på det!

Hva er din mening om disse?
Er du obs på orddeling når du skriver?

- Julie Egeland

Norgespremiere for Google Street View




Tøft!
Street View har lenge vært mulig i store byer som f.eks. i USA og England - men nå har det altså kommet til Norge også! Jeg synes det er så stilig. Det har ikke kommet så langt at jeg kan se huset mitt i Street View da - det er nok best sånn :)

Hva synes du om Street View?
Forklaring til deg som ikke vet hva Street View er: Dra den oransje mannen ut på kartet. Når den er oransje kan du slippe den - er den grå står han på ugyldig sted.


- Julie Egeland

7. februar 2010

Videregående opplæring

Jeg har søkt på videregående skole! Jeg har hele tiden sagt til meg selv at det er så vanskelig å velge, men har innerst inne visst hva som passet meg best. Jeg tror jeg kan si at det hele tiden har vært meningen at jeg skulle søke som jeg har gjort. Et av mine mottoer er Everything happens for a reason. Jeg var skikkelig usikker på hva jeg skulle velge en stund, men når jeg ser tilbake på det - innerst inne har jeg visst det hele tiden.

Nå lurer du sikkert på hva jeg har søkt? Jeg har satt opp tre valg. I prioritert rekkefølge ser de slik ut:

  1. Studiespesialisering
  2. International Baccalaureate (Studiespesialisering med fokus på internasjonalisering)
  3. Medier og Kommunikasjon
Nå er det ute av verden. Dvs ikke helt. Jeg må jo vente - og se hva jeg kommer inn på. Nei, ute av verden er det ikke, til neste år må jeg vel velge på nytt. Velge hvilke fag jeg vil ta. Og om noen år igjen må jeg på nytt finne ut hva jeg vil. Håper jeg inne den tid har funnet det ut. Fått den inspirasjonen jeg trenger.

Har du søkt skole? Hva søkte du?


Har du forresten lagt merke til den nye bloggbeskrivelsen min? "Jeg skriver meg bort... Prøver å skrive kort, men får som regel ikke tid" - Jeg pleier jo å skrive meg vekk i bloggpostene mine. Plutselig skriver jeg om helt andre ting enn jeg egentlig skulle...........

5. februar 2010

Stay the distance


Denne stilen skrev jeg i begynnelsen av 9. klasse og har senere forbedret den. Oppgaven var å skrive en tekst om å stå distansen og/eller gripe sjanser. Selv er jeg veldig fornøyd med den. Tror den kan være noe av det beste jeg har skrevet. Hva synes du?
Running marathons had been my hobby for as long as I could remember. It was my mum who introduced me to this hobby. In 2003 Paula Radcliffe came to London to run the London Marathon on home ground, and my mother took me to see the marathon. I was 13 years old, and I loved it. Paula Radcliffe set a world record, and she then became my number one idol. 
My mother had supported me from the very beginning. Although she was my mother, she was one of my best friends. Always ready to help and support me. I can never thank her enough for what she did for me. She sacrificed a lot in her life to be there for me. Want to hear the reason? Well, this is my story.

I had just turned 18, and all I cared about was to go all out on running marathons. To run marathons you have to work on your condition and stay fit. I wanted to succeed. My target and my dream was to be as good as Paula Radcliffe. Her best time was 2.15.25.

There were races twice a month. Usually I got a good position in races. I loved to run. During races I didn´t have to think. I just had to focus on keeping my feet in motion. Nothing else existed, just me and my two feet. Not to forget my mother, a cheering spectator along the road, yelling "Come on, Bailey, you can do it!" I knew I could. I never doubted. Not until that day. The day I realised I wasn´t getting any better.

I day by day gradually started to breathe more heavily, and my heart started to beat more intensely. But that didn´t stop me from training. I gladly went out for a jog. As the days went by I got sleepier than ever. Not to mention that I was frequently dizzy.

"Bailey, are you ready for a run with me?" my mother asked me a Tuesday afternoon. She was a real marathon enthusiast herself. I told her I felt sick. She laid her hand on my forehead.   
"You´re having a fever, darling, you should go to bed", she said softly. I went to bed, and immediately fell asleep. I had a sweet dream about me running the race of my life. The real race of my life was in five months. I was going to compete with the pros. That could be my breakthrough. I couldn´t wait!

When I woke up, my bed was soaked. During the night I had sweated immensely. Revolting!
After a shower, I went out for a jog with my mother. She was fairly good as well. Midway in our jog my legs started to hurt and all my joints were aching. My mother was confused and disturbed. Her daughter was well trained. What was wrong?

The condition I was in frightened my mother to take me straight to the hospital. I had to take a blood test, and then we were allowed to go home. Later we had a phone-call from the doctor. He wanted to see us as soon as possible, and we went to see him immediately.

The drive to the hospital seemed to last forever, and when we finally reached our goal, I was extremely tired. On the waiting room minutes felt like hours. It was the lull before the storm. All I could hear was the clock ticking. A quarter to eight and the doctor came out, looking unhappy and kind of scared. Something was definitely wrong, and I was anxious. So was my mother.

Inside the doctor´s office, she told us the bad news. I was expecting her to say that I had vitamin deficiency or lack of protein, but the truth was way harder. At first I thought I misheard what she said, but when my mother bursted into tears, I knew this was serious. I felt hopeless. Inconsolable. I had got leukaemia. I knew that was a serious condition. Time went by, so slowly. Silence lay over the room. Both my mum and I were struck speechless by the fact. We were just looking at one another and crying.

Thousands of thoughts ran through my mind. Did that mean I could die? My mother didn't know. Neither did the doctors. Suddenly my mum stopped crying, and looked at me.
"You know what, Bailey? We should make the best out of this", she said, and smiled. She was right. And I was going to make this.
"But first you have to go home and pack your bag. You're admitted to stay here, at the hospital", the doctor told me.

The days in hospital rushed off. Days felt like years when I was alone. A day could go extremely slow, but when it was over, I realised I hadn't used enough time to take pleasure in it. Staying at hospital gave me lots of time to reflect and philosophise about life. I wasn’t afraid of dying, but the thought of leaving earth and all the persons I cared about was frightening.

Until now no one could look at me and say "That girl has got leukaemia", but now I started losing my weight.

“You have to enjoy the time you have left”, my mother had told me. And I would. Even though I didn’t know how long it was before my time was over. It could be a month or a year... To enjoy life was for me to be allowed to run. Now that was taken away from me. I was permitted to jog, but I couldn’t run, so that I lost more weight.

I lived my life. Not exactly the way I thought it would be, but I enjoyed it. Nevertheless, the thought of leaving earth in so early life frightened me out of my wits. With an eye to my beloved mother, how could I ever leave her? Having a sentence like this gave me, in a way, time pressure. Pressure to do all the things I wanted to do in life, before it was too late.

The worst part in my life was when I started losing my hair due to the treatment. I felt like everybody could see that I wore a wig.

As time went by I got worse every day. I laid in my bed, feeling exhausted, and I knew my time was running out.
“Mum?” I said weakly, “I’m worn out”.
“Stay strong, darling”, she whispered to me.
“I can’t... do it... anymore”, I said as my head fell down on the white hospital pillow.
“I know”, she said, “I love you, Bailey. You are a strong girl, and you will always be. You’ve been running a race you cannot win. I ran the distance with you, but we couldn’t come any longer. We seized the opportunities we had, after you got leukaemia. You’re tired, I can see that. Sleep tight, honey. I will always love you”.
“Mum?” I said weakly. My voice almost disappeared when I finished: “You have fulfilled my dream. You stood the distance with me. I’m so grateful”.


Skrevet av

3. februar 2010

Life without Limbs

Dette er en engelskstil jeg skrev i begynnelsen av 9. klasse. Oppgaven var å skrive om en person man beundret, eller en person som stadig møtte utfordringer. Denne teksten passer til begge. Teksten presenterer Nick Vujicic - og får frem mine meninger om ham. Han har inspirert meg, blant annet til å starte en gruppe på Facebook kalt Sammen Mot Mobbing. Les teksten. Se videoer med Nick's taler på youtube - du kan ikke la være å bli inspirert!


Life Without Limbs
By Julie Egeland


Nick Vujicic was born in Melbourne, Australia, but he was not an ordinary baby. Of course he cannot remember his birth, but his parents have told him about it.
When he was newborn, his father’s face turned green, and he left the room to go vomit. The midwives were shocked, and wrapped the baby up and hid him from his mum’s face. The nurses were crying, and his mother lay in the bed. She didn’t understand what was going on?
The reason why everybody was shocked was because Nick was born without limbs! He had neither arms nor legs, and doctors could give no medical reason for this condition. No one understood how this little boy, without limbs, could survive in the big world.
Nick is a Christian, and believes there was a purpose why he had no limbs. He believes that God had a plan with his life.  Now, at the age of 26, he is travelling around the world, holding motivational speeches in schools. In one of his speeches he says:
“Have you ever felt that if only one more bad thing happens in my life, I’m going to give up? You will come to times when you feel like it’s impossible, like you can’t get through this, but with a little faith you will!”
Sometimes he quotes Eleanor Roosevelt: “You gain strength, courage and confidence by every experience in which you stop to look fear in the face”.
Vujicic has got no limbs; however, he does have a funny, foot-looking body part, which he calls his chicken drumstick.
Nick Vujicic is a man with a hard childhood. He knew he was different from the other kids, but there was nothing he could do about it. Kids in school were teasing him, pointing fingers at him and laughing at him. He felt so lonely, and the only thing he wanted in his life, was for someone to come up to him and say that everything was ok. 
Of course he has had many worries. One of them was if he would ever get married. He had been thinking a lot about it. Would he be a good husband, having no arms and no legs? He would never be able to hold his wife’s hands! But after a lot of thinking, he realised that he could hold her heart.
When he is holding lectures at schools, he is speaking very honestly and sincerely, but he’s also trying to use a sense of humour. He tips over, and shows them how a man without limbs can manage to raise up without any help.
During his speeches many young people in the audience sympathize with him and start crying. Vujicic says that one time a girl started to cry so loud that she suddenly spoke up: “I’m sorry, but I have to give you a hug!” and she came and hugged him. Then she whispered in his ear that he had saved her life. She was going to commit suicide, but after hearing his speech, she had changed her mind.
The way I see it, Nick Vujicic is really making people think. Girls with eating disorders and boys feeling too short – that is nothing compared to his daily challenges. I truly admire him for sharing his story, without feeling sorry for himself. Every time I watch a video where he is telling about his life I get deeply touched. Listening to his speeches make me want to do something about bullying, helping people who’s going through a hard time, and so on. When I’m watching Nick Vujicic holding a speech on YouTube – I am literally spellbound.


Dette er min favoritt. Den er så ærlig, så bra og veldig humoristisk. Se hele - bli inspirert!


1. februar 2010

Rapport fra yrkespraksisuka

Stormberg er en turtøyprodusent som ble startet i 1998 av Steinar J. Olsen. Bedriften har 3 konseptbutikker i landet, en i Oslo, en i Trondheim, og en i Kristiansand, og så har de en nettbutikk. Det som før het fabrikkutsalg her i Kristiansand, heter nå Konseptbutikk. Det vil si at i butikken må det være ryddigere, og se ut som en butikk. Du kan få kjøpt Stormbergprodukter på konseptbutikkene i Kristiansand, Oslo og Trondheim, på nettbutikken, og på sportsbutikker som for eksempel XXL og G-sport.

Stormberg har rundt 60-80 ansatte i hele landet. Bedriften har folk innen de fleste fagområder. De har IT-konsulenter, markedskonsulenter, økonomiansvarlige, designere, selgere, lagerarbeidere, butikkmedarbeidere, webansvarlige…

Arbeidet jeg utførte bestod for det meste av rydding i butikken, utpakking, og så hang jeg klær på kleshengere og plasserte i butikken. Utstillingsdukkene skulle også skiftes på i løpet av uken, så jeg og Marianne Larsen (butikksjef) tok på dem vårnyhetene. Det var greit å være to når vi gjorde denne jobben, for da kunne en løfte dukkene, mens den andre kledde på buksene.

Onsdagen var jeg så heldig å få være med Hege Nilsen Ekberg til Osigraf for å ta produktbilder. Du kan lese om den dagen HER.

Stormberg samarbeider med fabrikker i Kina, og jobber aktivt for å sikre grunnleggende menneskerettigheter og gode arbeidsvilkår der, for eksempel er det viktig at det tas nødvendig miljøhensyn i produksjonen, at det er akseptable lønns- og arbeidsvilkår, og at forbudet mot barnearbeidere respekteres. I 2002 ble de medlem avInitiativ for Etisk Handel (IEH).

Spesielle tiltak som blir gjort for å skape trivsel på Stormberg er blant annet at de noen ganger har konkurranser avdelingene i mellom. For eksempel puslespillkonkurranse mellom butikkmedarbeiderne og IT-konsulentene. Stormberg har også en egen firmahytte hvor de av og til reiser på tur sammen. For meg som kom "utenfra" virket det som at alle trives godt på Stormberg. Alle er så blide og hyggelige – og det gjorde at jeg følte meg veldig velkommen.

Jeg var mest i butikken og jobbet der. For å jobbe i butikk bør man ha gått Salg & Service. Da blir du gjerne en bedre selger, og prioritert før dem som evt ikke har noe kunnskaper i bakhodet. Man bør være blid, utadvent og glad i å prate. For å arbeide i butikk er det en fordel å ha gode hender, sterk rygg, og farge- og figursans. På Stormberg er bekledningen selvfølgelig Stormbergklær. Som butikkmedarbeider må du ha god oppførsel. Du må smile, spør om noen trenger hjelp, ha en god holdning, og viktigst: ikke sitte i butikken når det er kunder der. Har du noen gang tenkt over hvorfor det ikke er stoler i en klesbutikk?  Nå vet du hvorfor.

Etter å ha vært på jobb første dagen, var jeg veldig sliten. Det å være vant til å sitte i seks timer på skolen, og så gå over til å stå og gå like lenge – det er klart det er en stor overgang! Utover i uka ble jeg faktisk vant til det, og taklet det bedre. Jeg har ikke noen spesiell formening om butikkmedarbeideryrket, men jeg tror at når jeg skal begynne å jobbe fast en gang, vil jeg antakeligvis ha en jobb som er litt mer allsidig, hvor jeg får gjøre litt forskjellige ting. Jeg fikk bruke litt av arbeidstiden min til å blogge. På den måten fikk jeg flettet inn litt av min interesse i arbeidet også. Veldig fornøyd med det:)

Jeg har likt å være ute i arbeidslivet svært godt og er fornøyd med at jeg fikk være på Stormberg. De var fornøyde med meg også, ettersom hva jeg har forstått. Sitat: ”Vi har fått en elev som virker!” – Med andre ord: de synes jeg var flink og selvstendig. De lurte på om jeg hadde jobbet i butikk før – noe jeg ikke har. Butikken hadde visst aldri vært så ryddig, etter at fabrikkutsalget ble til konseptbutikk.

Takk igjen, til dere på Stormberg, for at dere tok meg så godt imot. Det var en veldig lærerik uke for meg.