Takk for en flott uke!

Jeg har hatt en fantastisk uke. Slitsom, men lærerik. Og spennende. Nå holder jeg på å skrive en rapport fra yrkespraksisuka. Denne rapporten skal telle på norskkarakteren. Jeg har mye å fortelle, så denne rapporten blir en fornøyelse å skrive. Kommer til å publisere den når den er ferdig, så alle kan lese - deriblandt dere på Stormberg. Tusen takk for at jeg fikk være hos dere i arbeidsuka, og for at dere tok meg så godt imot. Jeg kunne ikke hatt en bedre arbeidsuke! :)

Stormbergs glade turtips

Hvis du har kjøpt klær hos Stormberg eller leser Steinars blogg, har du sikkert fått med deg at Stormberg har diverse turtips. På hvert plagg henger det en lapp, med info om plagget, Stormberg og noen glade turtips. Jeg synes disse tipsene er gode. Jeg har ikke prøvd noen enda, men jeg gleder meg til å komme opp på hytta, og teste dem ut.

Om du ikke har sett noen av turtipsene, kan du ta en tur innom Vinterturtips-siden til Stormberg, siden det nå er vinter.

Mitt favoritt turtips må være dette: plant en harelort og finn ut hva haren spiser :)

Det virker bare så morsomt. Så, som sagt, jeg gleder meg til neste hyttetur, så kan jeg finne ut hva haren spiser. Jeg prøvde å gi han en gulrot en gang, men han ville ikke ha. Kom i etterkant på at det vel bare er kaniner som spise gulrøtter...

Behind the scenes of Stormberg.no

I går var jeg med på noe spennende. I to dager har jeg vært i butikken og jobbet der, i går fikk jeg se en annen side av Stormberg.

Først var jeg i butikken. Utstillingsdukkene fikk på seg vårnyhetene. Til å begynne med var det litt vrient, men etter hvert fant jeg en teknikk som gjorde det veldig mye lettere:)

I 12-tiden ble jeg med Hege Nilsen Ekberg, markedskonsulent i Stormberg, til Osigraf på Lund, for å ta produktbilder. Produktbilder er bilder av kun produktene (altså uten mennesker og omgivelser), og disse bildene legges ut på Stormbergs nettside.

Hos Osigraf møtte vi Jan Rune Eide og datteren, Helene, som hadde arbeidsuke der, akkurat som jeg har hos Stormberg. Vi går på samme skole&trinn, så det var gøy å treffe noen kjente også.

Da vi først kom, begynte jeg å pakke ut produktene som skulle tas bilde av, og hang dem opp på kleshengere. Etter tur tok vi hvert plagg på en dukke, og tok bilder. Hvis ikke produktene så fine ut på bildene, på grunn av dukkene, brukte vi noe som ble kalt "den gamle stuffe-metoden". Da stuffet vi plastfolie/papir inn i beina på buksene, og tok bilde ovenfra.

Jeg tok litt bilder for å vise dere hvordan denne prosessen foregår. Behind the scenes, liksom:) Vi hadde med oss rundt 10 plagg som skulle foran linsa, og brukte vel omtrent 2 timer på det. Tenk deg hvor mye tid bare fotograferingen tar, når hele Stormbergs kolleksjon skal avbildes...

Et eksempel på hvordan resultatet av bildene blir (kan også ses på stormberg.no - hvor du også kan kjøpe via nettbutikken) -->
Bildet: Nordvik D Vattert Jakke, pris: 1199,-

Her er bildene. De er satt sammen i Animoto:

Tilfeldig musikk fra ANIMOTO.

På slutten står det Created by Oddbjorn. Det er hans bruker, men jeg som har laget den:)

Jeg var veldig fornøyd med dagen, og er glad for å ha sett flere sider av Stormberg.

Min arbeidsdag i bilder

Her jobber jeg - Stormbergs konseptbutikk i Kristiansand:

Jeg henger klær på kleshengere

Og henger tøyet på plass

I dag har jeg også priset opp og ned varer

Og fått noen nye venner

Hvor lenge vi kommer til å være venner, vet jeg ikke...

Jeg tok av dem vintertøyet

(ja.. litt kroppsdeler på bakken, og de står med ullbuksene rundt anklene - jeg ventet på hjelp fra Marianne. Greit å være to når de skulle kles av på beina).

I morgen skal de få på seg vårklær. Foreløpig står de uten klær..

Og den siste timen på jobb satt jeg inne på kontoret til Marianne og blogget om Stormberg.

Innlegget kan du lese HER - Det heter Stormbergs Samfunnsengasjement, og handler om akkurat det.

Stormbergs Samfunnsengasjement

I løpet av 2 dager hos Stormberg har jeg lært mye. Mine oppgaver har i hovedsak vært å pakke ut, rydde, henge på plass, og slike ting – noe jeg tror er en fin erfaring å ha med meg videre. Noe av det første jeg lærte/fikk vite da jeg kom hit var at på Stormberg skulle alt kildesorteres. Papp og papir for seg, og plast i en annen dunk. Stormberg bruker så lite emballasje som mulig, og av den emballasjen som brukes, er alt resirkulerbart. Stormberg er medlem av Materialretur AS som arbeider ved innsamling og gjenvinning emballasje. Gjennom miljøanalyser og bransjekrav har Stormberg blitt sertifisert som Miljøfyrtårnbedrift.

Stormberg samarbeider med fabrikker i Kina, og jobber aktivt for å sikre grunnleggende menneskerettigheter og gode arbeidsvilkår der, for eksempel er det viktig at det tas nødvendig miljøhensyn i produksjonen, at det er akseptable lønns- og arbeidsvilkår, og at forbudet mot barnearbeidere respekteres. I 2002 ble de medlem av Initiativ for Etisk Handel (IEH).

1 % av omsetningen i Stormberg brukes til å gjøre verden litt bedre. Blant annet til humanitære og samfunnsnyttige prosjekter som for eksempel aktivitets og velferdstilbud ved flere krisesentre i Norge. På denne måten får de være med på å skape en bedre fremtid for barn som har det vanskelig. Stormberg har også lenge samarbeidet med SOS-barnebyer for å skape en tryggere hverdag for foreldreløse og forsømte barn i barnebyen Urumqui, Kina.

Jeg har familie som er i Ecuador som utsendinger for Misjonsalliansen. De fortalte meg at de samarbeidet med Stormberg, og sendte meg lenken til en artikkel. (Den kan du lese HER). Stormberg har bidratt til å bygge en fotballbane i Guayaquil, Ecuador. Line Skaane, markedssjef i Stormberg, sto for avdukingen av stadionskiltet. Her er en video fra NRK: http://www1.nrk.no/nett-tv/distrikt/sorlandet/verdi/101400

Hver fjerde medarbeider som rekrutteres til Stormberg er arbeidsledige mennesker som over lang tid har hatt vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Det kan være ufaglærte, straffedømte, tidligere rusmisbrukere. Dette er en ting jeg synes er kjempeflott, og for dem må det jo føles som en ny sjanse. Endelig er det noen som slipper dem til, og lar dem jobbe! De kan ha gjort noen feilgrep i fortiden, men er allikevel kjempeflinke til å jobbe.

Har du noe Stormbergtøy du ikke lenger skal bruke? Ikke kast det – pant det hos Stormberg. Turtøyet som pantes gis til fattige familier i Moldova og Romania.

Du har sikkert sett de blå Stormbergposene som du får når du handler hos Stormberg, og vet du hva? De er nedbrytbare! Du kan spise dem om du vil – men altså, jeg vet ikke hvor gode de er……..

Jeg leste et sted: Vi som jobber i Stormberg tror ikke vi kan forandre verden –vi vet at vi kan. I hvert fall en liten del av den :)

Jeg skrev Stormberg 20 ganger i dette innlegget... måtte bare si det...

Arbeidsuke hos Stormberg

Denne uka har vi arbeidsuke. Dvs at vi skal være ute i en bedrift, butikk, barnehage, bakeri (nå ble det bare ting på B, men..) Vi skal få prøve oss i arbeidslivet. Jeg har arbeidsuka mi hos Stormberg.

I dag var min første arbeidsdag. Jeg har gledet meg i lang tid nå til å få prøve meg i arbeidslivet, og få litt fri fra skolebenken. Man merker at det er stor overgang. I hvert fall gjorde jeg det. Jeg er vant til å sitte stille rundt 6 timer hver dag - i dag måtte jeg stå og gå like lenge. Tungt, men veldig gøy. De 6 timene gikk utrolig raskt.

Grunnen til at jeg ville jobbe hos Stormberg var blant annet at de er aktive ved bruk av sosiale medier, og at de har gode kjerneverdier. I forhold til bruk av sosiale medier hadde jeg et håp om at jeg kunne få skrive litt om Stormberg her, på bloggen min, og det ordnet seg greit. Besides; det blir jo en win-win situasjon. Jeg får bruke tid på noe som interesserer meg, samtidig som Stormberg får litt reklame.

I løpet av uka skal jeg skrive mer om Stormberg, om deres samfunnsengasjement, historie og samarbeid. Jeg skal også prøve å se om jeg kan få tatt noen bilder på jobb. Så nå er det bare å følge med fremover - så lærer du kanskje noe nytt ang Stormberg.


- Julie Egeland

En erfaring å ta med meg videre

Det å stå foran en folkemengde er ikke alltid like lett. For noen er det piece of cake, for andre er det kanskje noe av det skumleste de gjør. Kanskje kommer det an på størrelsen på folkemengden, eller så handler det om å kjenne menneskene du skal stå foran. Eller kanskje motsatt; at det er lettest når du ikke kjenner dem? Alle er forskjellige.

Jeg er en av dem som liker best å stå foran der jeg kjenner dem som hører eller ser på. Så lenge jeg vet hvem alle er og er godt forberedt - da føler jeg meg trygg. Men noen ganger må man ta sjangser, og bare hive seg utpå. Jeg går på lederkurs i kirken (TØFF) og i løpet av kursperioden skal vi lære oss bl.a. å bli tryggere til å stå foran mennesker og snakke. Men dette skulle ikke handle om TØFF..

Jeg tok en sjanse på torsdag. Jeg ble spurt om å dirigere kirkas barnekor på gudstjenesten, og

jeg sa Ja, det kan jeg. Jeg så på det som en bra måte å våge noe. Gjøre noe jeg ikke har gjort før. Dere skulle bare ha visst hvor nervøs jeg var i går kveld. Vondt langt inn i magen, og følte jeg var på vei til å bli syk. Mentalt liksom. Det var helt grusomt. Noe som hjalp meg veldig var å be. Og en ting til; Kristuskransen som vi lagde på TØFF-turen, med perler av hver sin betydning. (Se bildet.)

I morges var jeg også ganske nervøs (men betydelig roligere enn i går!). Jeg klarte til og med å forsove meg - noe som vel er stikk motsatt av det som er normalt når man gruer seg til noe; da får man vel ikke sove i det hele tatt. Men altså, jeg rakk det veldig bra, så det var ikke noe problem. Koret kom, stilte opp på rekker og gikk inn i prosesjon. På plass i kortrappene sang vi 6 sanger. Det gikk kjempebra, enda vi ikke var mange, og det var heller ikke overveldene trøkk i dem. Forståelig. De er ikke vant til at jeg dirigerer. Og jeg er ikke Elin - som er den fødte kordirigent og et stort forbilde for alle barna. Men da presten ville vi skulle synge en sang til på slutten, trådte de til som bare Raba kan. Rababarna må være de herligste ungene som finnes ♥ I love you ♥

Jo, så må jeg ikke glemme. Jeg fikk hodelykt av presten :) "Julie, du vikarierer jo for Elin i dag, kan ikke du komme opp å pakke opp denne pakken?" Så gjorde jeg det da - litt i sjokk da, var jo helt totalt uventet at jeg skulle opp foran menigheten liksom (bortsett fra å dirigere da, haha) - og inni var det en hodelykt. Så fortalte han at "Julie er med som TØFF-ungdom også, og har vært på tur i helga. Og der lagde de Kristuskranser" og så måtte jeg jo vise frem min kristuskrans som jeg hadde rundt håndleddet. Jeg følte faktisk at den kransen ga meg en slags trygghet i dag.

Dette ble jo både et personlig- og et tema-innlegg i samme. Min oppfordring til dere: grip sjansen når den byr seg - du kan vokse på det! Å få dirigere Raba var en erfaring som jeg kommer til å ta med meg videre - og som jeg tror at jeg vokste på. Det er ikke alltid like lett å begi seg ut på noe som er ukjent - men jeg oppfordrer fra nå av folk til å ta en sjanse. Gud er med deg. Gud via Kristuskransen ble min støttespiller i dag, og kommer til å være god å ha fremover.

- Julie Egeland

Om å blogge - og om bloggere

Jeg begynte så smått å blogge i 2008. Da var bloggen min et sted der jeg publiserte prøvestoff og stiler. Etterhvert gikk den over til å bli en fritidsblogg (hva jeg gjorde i dag-blogg). Snart fant jeg ut at for at noen skulle gidde å lese en slik blogg, måtte jeg ha en utrolig spennende fritid - noe jeg ikke har. Dermed begynte jeg å skrive noen innlegg som var litt mer mening i; med ulike temaer. Fortsatt med litt fritid. Musikk og filmtips kom også. I august 2009 hadde jeg vel min best bloggperiode; med flest meningsfulle innlegg som hadde et budskap. Poenget mitt er at en blogg er så utrolig mye. Det finnes så mange ulike typer.

En blogger må passe på hva h'n poster av både tekst, bilder og video. Det går under temaet nettvett. Bloggere med mange lesere har nok litt press på seg. De skal, eller bør i hvert fall, være gode forbilder. På topplisten til blogg.no ligger "Voe", som etter min mening har en fin blogg, samtidig som at andre kan se opp til henne, siden hun fremstiller seg selv som en bra person med en bra personlighet. Av andre bloggere som er mye lest har vi Lars Tangen og Heidi Alexandra som skriver bloggene "Gaybloggen" og "Life of Barbie". Det kan diskuteres hvorvidt disse er gode bloggforbilder. Du kan vel tenke deg til selv hva jeg mener. Jeg var innom bloggen til Heidi Alexandra nettopp - og leste et innlegg om at hun ikke er fjortis. Good for you.. kommentarene under innlegget helte heller andre veien. Det må man vel tåle.

Bare for å gjøre det klart; jeg mener ikke noe negativt om bloggene deres - jeg ser bare ikke på dem som bloggforbilder. Bleking av tenner, slankepiller... ikke ting man skal drive med som tenåring.

- Julie Egeland, som har skrevet sitt første innlegg med så mange lenker.

Ikke klag over deg selv - vær å snill

Er det noe som irriterer meg så er det folk som klager over seg selv - det tror jeg at jeg har gjort ganske klart tidligere her på bloggen. Det provoserer meg så utrolig at jenter klager over utseendet sitt, et bilde som hun er så stygg på, eller når de begynner å diskutere om hvem som er pene(st). Vær så snill, spar meg! (Jeg har skrevet om å være fornøyd med selg selv tidligere HER.)

Jeg skal utdype det litt for dere:

Klage over utseendet sitt:

Med det tenker jeg helst på alt som har med kropp å gjøre. Jenter som klager over at de er feite, men som aldeles ikke er det... Jeg stenger ørene mine, og later som at jeg ikke hørte det. Helt sant! Jeg gidder ikke bryte inn, og motsi jenta som sa det - for det er det hun vil at jeg skal gjøre... Jenter som skryter av å ha gått ned noen kilo - hvorfor skal jeg smile og være glad på deres vegne for det? Det er vel ikke akkurat et sunnhetstegn når vi er i den alderen vi er i..? Derfor sier jeg bare Åja, og smiler et litt forsiktig smil, bare for å være høflig, om noen forteller meg noe slikt.

Bilder hvor "jeg er så stygg":

Jenter er ekstreme på å klage på hvordan de ser ut på bilder! Det har jeg opplevd flere ganger. Mest på Facebook - der kan man jo kommentere under bildene. Kommentarer som Slett det bildet, jeg ser jo ikke ut! irriterer meg grenseløst - og så baller det på seg. Du var jo nydelig på det bildet! - Nei, det var jeg ikke! - Jo! - Nei, du var.. - til slutt (om det er mitt bilde) bryter jeg inn og sier Slutt å klage!

Diskusjon om hvem som er pen:

Jeg synes bare det er så utrolig teit at noen i det hele tatt kan finne det på! Jenter som diskuterer slikt må jo ha et enormt behov på å få høre at de er pene! Hvorfor kan de ikke bare si takk når noen sier at de er pene - i steden for å begynne å diskutere - bare for å få høre flere ganger at de er pene... si takk - som man pleier å gjøre når man får et kompliment.

Nå har jeg fått ut litt frustrasjon - frustrasjon som kanskje flere deler med meg? Noen synes kanskje dette var helt patetisk skrevet - ja vel.

- Julie Egeland

Saras Nøkkel av Tatiana de Rosnay

Handling:

Paris, 1942: Sara, en ti år gammel jødisk jente, gjemmer lillebroren sin i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede oppsamlingen av jøder som siden er blitt kjent som Vél d´Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir til døgn, og Saras desperasjon vokser.

Paris, 2002: I anledning sekstiårsmarkeringen for Vél d´Hiv blir journalisten Julia Jarmond bedt om å skrive en artikkel om denne svarte dagen i Frankrikes historie. Mens hun undersøker saken, snubler hun over Saras fortiede familiehistorie. Julia føler seg forpliktet til å skrive om jentas skjebne, og gjennom sine undersøkelser tvinges hun til å stille spørsmål om sitt eget liv. Trådene hun nøster opp viser seg å lede til leiligheten hvor Sara bodde - og som Julia og familien snart er på vei til å flytte inn i!

--------------------------------------------------------------

Denne boka må bare leses. Fra første side er du trollbundet, og boka blir bare vanskeligere og vanskeligere å legge fra seg. Romanen er gripende, uimotståelig, innsiktsfull, opprørende, fantastisk, utmerket, opprivede, og betydningsfull. Var det nok adjektiver til å overbevise deg om å lese den? Ikke - et siste; hjerteskjærende. Denne boka blir det vanskelig å glemme.